Nå har jeg hatt en lang periode hvor skuffelsen over å ikke kunne delta på det jeg hadde som så høythengende mål utvilsomt har plaget meg, følelsen av at det var umulig å få til kontinuitet og varige endringer fordi noe nytt alltid dukket opp, og en følelse av å bare være lei av å trosse dørstokkmila bare for å føle at ingenting nyttet eller gjorde en forskjell. Jeg valgte å endre på en del ting etter ferien. Både hvordan jeg trener, og litt av det mentale med hvordan jeg tenker på trening og hva som er målet mitt med alt. Og følelsen når man ser at de resultatene man har håpet så lenge på, etter kun kort tid er fantastisk. Det er virkelig en GOD følelse og en veldig god motivasjon!!
I have had a long period where the disappointment of not being able to participate in what I had as such an important goal has undoubtedly bothered me, the feeling that no one it was impossible to achieve continuity and lasting changes because something new always appeared, and a feeling of just being tired of defying the doorknob mile only to feel that nothing was useful or made a difference. I chose to change a few things after the holiday. Both how I train, and a bit of the mental side with how I think about training and what my goal is with everything. And the feeling when you see the results you have hoped for for so long, after only a short time is fantastic. It really is a GOOD feeling and a very good motivation!!
Så hvilke endringer fungerte for meg? Det aller første var å justere kravene jeg hadde til meg selv, og slutte å prøve å overbevise meg selv og andre om at min SCAD ikke har hatt noen innvirkning på meg og mitt liv. Jeg har hatt et stort ønske om å ikke la SCAD få noen plass i livet mitt. Det har nok vært en stor del av min måte å håndtere ting på. Som en slags forsvarsmekanisme. "Se så sterk jeg er". Og helt ærlig, jeg er ikke klar til å slippe akkurat dette. Jeg føler det fungerer for meg,- MEN jeg kan absolutt justere måten jeg tenker på meg selv - og trening for å gjøre akkurat denne delen mindre negativ og så forbundet med press.
So what changes worked for me? The very first thing was to adjust the demands I had on myself, and stop trying to convince myself and others that my SCAD has had no impact on me and my life. I have had a great desire to not let SCAD have any place in my life. It has probably been a big part of my way of dealing with things. As a kind of defense mechanism. "Look how strong I am". And to be honest, I am not ready to let go of this one. I feel it works for me, - BUT I can definitely adjust the way I think about myself - and training to make this particular part less negative and so associated with pressure.
Trening er investering i egen helse. Så enkelt er det. Så uansett hva man trener, uansett hvor lang tid man bruker, hvor tungt man løfter, om man trener hjemme eller på gymmen, om man går på korte turer fordi det er det man orker (eller liker), eller trener for sitt første halvmaraton. ALT er investering i egen helse. Når jeg begynte å samle på de gode følelsene istede for å fokusere på alt jeg ikke fikk til, alt jeg ikke klarer lengre, hvor mye svakere jeg har blitt, så skjedde det noe. Jeg begynte å glede meg til å gå på gymmen - som er mitt favorittsted egentlig. Jeg elsker å trene variert. Jeg kan gå turer med vektvest, svømme, sykle, trene styrke hjemme og dra ned på gymmen. Jeg har fast "treningsdate" med mannen hver fredag hvor vi koser oss sammen før vi henter lillemor i barnehagen for helgekos og avslapping. Trening har igjen blitt positivt, godt og spennende for meg!
Training is an investment in your own health. It's that simple. So no matter what you train for, no matter how long you spend, how heavy you lift, whether you train at home or at the gym, whether you go on short walks because that's what you can handle (or like), or training for your first half marathon. EVERYTHING is an investment in your own health. When I started to collect the good feelings instead of focusing on everything I couldn't do, everything I can't do anymore, how much weaker I've become, something happened. I started looking forward to going to the gym - which is actually my favorite place. I love to train in a variety of ways. I can go for walks with a weight vest, swim, bike, do strength training at home and go to the gym. I have a regular "training date" with my husband every Friday where we have fun together before we pick up our little one from kindergarten for weekend cuddles and relaxation. Training has once again become positive, good and exciting thing for me!
Så den balansen jeg er så opptatt av er altså følgende. Jeg må ha treningsmål og ting å se fram til for å finne glede i treningen. Jeg skal få lov til å kjenne at jeg blir flinkere, sterkere, sunnere og sprekere. Men disse målene bør ikke handle om å bevise for meg selv at SCAD ikke vil ha noen innvirkning på hva jeg kan og ikke kan gjøre i livet. Jeg har en følelse av at skuffelsene kommer til å bli mange framover dersom jeg ikke klarer å gjøre noe med akkurat dette! Fordi jeg HAR hatt SCAD enten jeg liker det eller ikke. Samtidig ønsker jeg ikke å la SCAD bremse meg eller skape et falskt narrativ i mitt eget hode om at "dette kan jeg ikke gjøre på grunn av SCAD". Falske begrensninger er noe jeg oppriktig er redd for! Jeg skal ikke gjøre meg selv om til et offer for noe som helst.
Derav kommer altså balansen.
Tren fordi du ønsker å investere i kroppen din og gjøre den så sunn og frisk som mulig!!
Hver eneste økt er et privilegium, en investering og noe alle kan føle glede av å ha gjennomført!!
So the balance I'm so concerned about is the following. I need to have training goals and things to look forward to in order to find joy in training. I should be allowed to feel that I'm getting better, stronger, healthier and fitter. But these goals shouldn't be about proving to myself that SCAD won't have any impact on what I can and can't do in life. I have a feeling that the disappointments are going to be many in the future if I can't do something about this! Because I HAVE had SCAD whether I like it or not. At the same time, I don't want to let SCAD slow me down or create a false narrative in my own head that "I can't do this because of SCAD". False limitations are something I'm genuinely afraid of! I won't make myself a victim of anything. Hence the balance. Exercise because you want to invest in your body and make it as healthy and fit as possible!! Every single session is a privilege, an investment and something everyone can feel happy about having completed!!
Legg til kommentar
Kommentarer