Jeg vet at mange av oss som har opplevd SCAD har vært aktive og trent mye i forkant. Og at temaet derfor blir det første man fokuserer på. Man kjenner på begrensningene man opplever at man får og man sliter litt med tilliten til egen kropp i etterkant av en slik hendelse. Man bekymrer seg for å bli begrenset i de tingene man opplever som viktige i livet.
I know that many of us who have experienced SCAD have been active and trained a lot beforehand. And that the topic is therefore the first thing you focus on. You feel the limitations you experience and you struggle a little with your confidence in your own body after such an event. You worry about being limited in the things you experience as important in life.
Jeg får mange spørsmål om hva jeg trener, hvordan jeg trener og hvor hardt jeg trener. Dette er svært naturlige spørsmål, og spørsmål jeg selv satt med den første tiden etter SCAD. Jeg tenkte over alle de tingene jeg tidligere hadde drevet med, og lurte på om jeg fortsatt kunne drive med disse tingene. Jeg har derfor grublet mye på nettopp dette temaet.
I get a lot of questions about what I train, how I train, and how hard I train. These are very natural questions, and questions I had myself in the early days after SCAD. I thought about all the things I had done before, and wondered if I could still do these things. So I've been pondering this very topic a lot.
Jeg tror at det er viktig å skifte fokuset litt. Fordi igjen så tror jeg det er et viktig poeng at vi alle er forskjellige. Vi kunne for eksempel brukt litt tid på å snakke om hva slags trening man drev med før SCAD? Jeg spør alltid om det dersom jeg snakker med noen om trening. Hva likte du før? Hva har du drevet med tidligere? Hva tenker du er viktig for deg når det kommer til trening? Hva hadde vært målene dine dersom du ikke hadde opplevd SCAD? Har det at du har opplevd noe så traumatisk endret måten du tenker på trening? For eksempel som at du ikke har trent så mye tidligere, men nå er mer opptatt av å ta vare på helsen din og bli flinkere til å trene, men ikke helt vet hvor du skal begynne og hva du kan gjøre?
I think it's important to shift the focus a bit. Because again, I think it's an important point that we're all different. For example, could we spend some time talking about what kind of exercise you did before SCAD? I always ask that when I'm talking to someone about exercise. What did you enjoy before? What have you done before? What do you think is important to you when it comes to exercise? What would your goals have been if you hadn't experienced SCAD? Has having experienced something so traumatic changed the way you think about exercise? For example, like you haven't exercised that much before, but now you're more focused on taking care of your health and getting better at exercising, but don't quite know where to start and what you can do?
Jeg kan dele hva mine kardiologer og leger har delt med meg rundt trening, og hva jeg snakket med Jostein Grimsmo om da vi laget podkastepisodene «Kardiologer og sånn».
Alle snakket om viktigheten av rehabilitering. Rehabilitering var ganske viktig dersom man ønsker gode og eksakte svar på hva man faktisk kan gjøre. Uten rehabilitering vil alle svarene du får være på et generelt grunnlag. Grunnen til dette er at man ikke har stresstestene man får tatt under rehabiliteringen som grunnlag. Den viser tross alt hvordan hjertet ditt fungerer under trening og om det er noen avvik etter hendelsen din.
I can share what my cardiologists and doctors have shared with me about training, and what I talked to Jostein Grimsmo about when we made the podcast episodes "Cardiologer og sånn". Everyone talked about the importance of rehabilitation. Rehabilitation was quite important if you want good and exact answers to what you can actually do. Without rehabilitation, all the answers you get will be on a general basis. The reason for this is that you don't have the stress tests you get during rehabilitation as a basis. After all, it shows how your heart works during training and if there are any deviations after your event.
På bakgrunn av mine resultater av rehabiliteringen, og hvordan jeg føler meg både fysisk og psykisk etter min SCAD er svaret at jeg egentlig kan gjøre hva jeg ønsker, med små endringer. Eneste begrensningen var at jeg burde holde meg unna konkurranseidrett. Altså da å melde seg på harde konkurranser kan være litt for utfordrende. Når det kommer til styrketrening er den eneste endringen jeg ble anbefalt å trene litt lavere enn maksstyrke. Det kan være vanskelig å vite hva dette egentlig betyr, eller hvorfor det er slik – men jeg kan forklare hvordan jeg i alle fall løser og forstår dette.
Based on my results from the rehabilitation, and how I feel both physically and mentally after my SCAD, the answer is that I can actually do whatever I want, with small changes. The only limitation was that I should stay away from competitive sports. So signing up for hard competitions can be a bit too challenging. When it comes to strength training, the only change I was recommended to do is to train a little lower than maximum strength. It can be difficult to know what this really means, or why it is like this – but I can explain how I solve and understand this anyway.
Vanligvis i styrke har jeg alltid løftet eller hatt så mye vekter at jeg klarer å gjennomføre mellom 8 og 12 repetisjoner. Litt avhengig av hvilke øvelser det er snakk om. Det er anbefalt å ligge på ca 70-80 % i stede for maksstyrke. Måten jeg løser dette på er å øke antall repetisjoner. Jeg har derfor brukt litt tid, redusert vekter/endret på øvelser og heller tatt flere repetisjoner. Slik at jeg nå forsøker å nå 18-20 repetisjoner. De som har trent mye styrke tidligere og fulgt programmer vil føle på dette som et lite nederlag. Og det vil i det man får den beskjeden føles som at man vil stagnere utviklingen man henter så mye motivasjon fra.
Usually in strength I have always lifted or had so much weight that I can complete between 8 and 12 repetitions. A bit depending on which exercises are in question. It is recommended to be at about 70-80% instead of maximum strength. The way I solve this is to increase the number of repetitions. I have therefore spent some time, reduced weights or changed exercises and instead took more repetitions. So that I am now trying to reach 18-20 repetitions. Those who have trained a lot of strength previously and followed programs will feel this as a small defeat. And when you get that message it will feel like you will stagnate the development you get so much motivation from.
Grunnen til at man ikke ønsker å bruke maksstyrke eller gjøre så tunge øvelser at man må holde pusten og virkelig spenne til alt i alle øvelsene man gjør, er at dette er en ekstrem og eksplosiv belastning. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det er ønskelig å unngå dette. Men jeg vil faktisk påstå at alle som ikke driver med fitness eller bodybuilding vil oppleve å bedre form og vil ha en svært god styrkeutvikling selv om man reduserer litt vekter og øker repetisjoner. I aller verste fall kan det tenkes at det tar litt lengre tid å nå eventuelle mål man har, men for de aller fleste vil det være absolutt effektivt. Og en liten tankevekker, det kan for mange være svært gunstig å redusere vekter og øke repetisjoner både med tanke på skadeforebygging og innlæring av gode teknikker. Noen vil på den måten til og med kunne oppleve raskere og sunnere framgang ved å endre treningsmetoder.
The reason why you don't want to use maximum strength or do exercises so heavy that you have to hold your breath and really tense up in all the exercises you do is that this is an extreme and explosive load. It's not hard to understand why it's desirable to avoid this. But I would actually say that everyone who is not involved in fitness or bodybuilding will experience improved form and will have a very good strength development even if you reduce weights a little and increase repetitions. In the worst case, it may take a little longer to reach any goals you have, but for the vast majority of people it will be absolutely effective. And a little food for thought, for many it can be very beneficial to reduce weights and increase repetitions both in terms of injury prevention and learning good techniques. Some will even be able to experience faster and healthier progress by changing training methods.
Når det kommer til aktiviteter, var det her jeg personlig opplevde flest begrensninger. Jeg vil nok aldri mer drive med ekstremsport igjen. Jeg parkerer nok paraglideren for godt. Ikke fordi jeg tror at det å fly øker sjansene mine for å oppleve et nytt tilfelle, men mer tanken på «enn hvis». Konsekvensene av å få et nytt tilfelle mens jeg flyr er bare noe som øker risikoen. Og jeg har absolutt en HMS tankegang – spesielt når jeg driver med ting som krever ekstra sikkerhet og trygghet. Det samme gjelder nok padlingen, men her føler jeg ikke at jeg må parkere båten helt. Jeg kan bare ikke padle på samme måten mer tenker jeg. Jeg vil nok ikke planlegge lange turer og ekspedisjoner lengre. Ikke sette meg i situasjoner hvor det kreves at jeg presser kroppen lengre enn jeg føler jeg klarer. Og jeg vil nok ikke padle lengre turer alene lengre. Små treningsturer og koseturer hvor man unngår åpent vann og lengre passings burde være helt ukomplisert føler jeg. Det siste var at jeg fant mye glede i konkurranseskyting før jeg flyttet til Tyskland, og hadde absolutt en plan om å fortsette med dette når jeg kom tilbake igjen til Norge. Dessverre har man ikke lov til å konkurrere på betablokkere, og dermed vil jeg kun kunne trene og ikke konkurrere. Noe som tar vekk store deler av gleden for min del.
When it comes to activities, this is where I personally experienced the most limitations. I will probably never do extreme sports again. I will probably park my paraglider for good. Not because I think that flying increases my chances of experiencing another case, but more the thought of "what if". The consequences of having another case while flying are just something that increases the risk. And I definitely have an HSE mindset - especially when I do things that require extra safety and security. The same probably applies to paddling, but here I don't feel like I have to park the boat completely. I just can't paddle the same way anymore, I think. I probably won't plan long trips and expeditions anymore. Not put myself in situations where I am required to push my body further than I feel I can. And I probably won't paddle longer trips alone anymore. Small training trips and fun trips where you avoid open water and longer passes should be completely uncomplicated, I feel. The last thing was that I found a lot of joy in competitive shooting before I moved to Germany, and I definitely had a plan to continue with this when I came back to Norway. Unfortunately, you are not allowed to compete on beta blockers, and thus I will only be able to train and not compete. Which takes away a lot of the joy for me.
Fordelen er vel at nysgjerrigheten, spenningen og motivasjonen for å finne nye ting man kan drive med er på topp. Jeg har aldri vært redd for å prøve nye ting, og er helt sikker på at jeg kommer til å finne noe som gir meg stor spenning og hverdagsglede igjen! Jeg kommer til å være aktiv så lenge som kroppen min gjør det mulig, og føler absolutt at det er sunt og godt for hjertet mitt – og gir fantastiske helsefordeler- å fortsette det og leve et aktivt og spennende liv.
The advantage is that the curiosity, excitement and motivation to find new things to do are at their peak. I have never been afraid to try new things, and I am absolutely sure that I will find something that gives me great excitement and everyday joy again! I will be active as long as my body allows it, and I absolutely feel that it is healthy and good for my heart - and provides fantastic health benefits - to continue doing so and live an active and exciting life.
Legg til kommentar
Kommentarer