2026 startet med et smell for meg! Tre eksamener og en viktig bursdagsfest skulle gjennomføres på en uke. Og igjen kjente jeg på alt det kjente. Der hvor fornuften møter følelser, og der hvor forventninger, kanskje aller mest mine egne, møter begrensninger som bare er tenkte og følte. Det er interessant, og jeg føler stadig jeg kommer nærmere svarene jeg trenger for å nærme meg målet om bedre stressmestring og forståelse.
2026 started with a bang for me! Three exams and an important birthday party were to be held in one week. And again I felt all the familiar. Where reason meets emotions, and where expectations, perhaps most of all my own, meet limitations that are only thought and felt. It's interesting, and I feel like I'm getting closer to the answers I need to approach the goal of better stress management and understanding.
Alt betyr så mye mer nå enn det gjorde tidligere. Når man studerte i 20 årene, så var kanskje det å studere i seg selv mer viktig enn resultatene som kom ut av det. Når man er eldre forstår man viktigheten på en helt annen måte enn tidligere. Jeg vet at ved å fullføre dette på en god måte vil det utgjøre en lønnsøkning for meg (og familien) på 2-300 000 i året. Det er massivt. Jeg vet hvor mye det vil bety for meg å få en stabil, fast jobb jeg faktisk brenner for og trives i. Jeg vet hvilke eksempler jeg ønsker å sette for mine barn. Og jeg vet hvor mye penger jeg har investert i å faktisk komme i mål med dette prosjektet. Jeg MÅ gjøre det bra. Og jeg MÅ fullføre. Med det som bakteppe er det kanskje ikke så rart at man muligens kjenner mer på nervene før eksamen, og evaluerer eget arbeide konstant. Hvor produktivt der er å legge slikt press på seg selv i de situasjonene vet jeg ikke helt....
Everything means so much more now than it did before. When you were studying in your 20s, studying was perhaps more important in itself than the results that came from it. When you are older, you understand the importance in a completely different way than before. I know that by completing this in a good way, it will amount to a salary increase for me (and my family) of 2-300,000 a year. That is massive. I know how much it will mean to me to get a stable, permanent job that I am actually passionate about and enjoy. I know what examples I want to set for my children. And I know how much money I have invested in actually finishing this project. I HAVE to do it well. And I HAVE to finish. With that as a backdrop, it is perhaps not so strange that you may feel more nervous before exams, and evaluate your own work constantly. How productive it is to put such pressure on yourself in those situations, I don't really know...
Det er vel akkurat i disse forventningene jeg møter mitt eget stress sterkest. Der jeg har et så stort ønske om å møte mitt eget potensiale, og oppfylle planer og drømmer. Forventninger lager stress og press. Sånn er det bare. Hvordan man møter disse er nøkkelen til hvor produktivt eller destruktivt dette stresset viser seg å være. I tillegg er det jo en fordel at stresset er rotet i en form for virkelighet, og ikke emosjoner og tanker. Det er kombinasjoner av forventninger og tidligere erfaringer som avgjør nettopp dette. Og her har jeg funnet en viktig nøkkel, og noe jeg faktisk kan jobbe aktivt med.
It is precisely in these expectations that I encounter my own stress most strongly. Where I have such a great desire to meet my own potential, and fulfill plans and dreams. Expectations create stress and pressure. That's just the way it is. How you meet these is the key to how productive or destructive this stress turns out to be. In addition, it is an advantage that the stress is rooted in a form of reality, and not emotions and thoughts. It is combinations of expectations and previous experiences that determine precisely this. And here I have found an important key, and something that I can actually work actively with.
Etterhvert som resultatene tikker inn, viser dette semesteret akkurat slik de foregående, at jeg gjør det bra. Jeg klarer dette helt fint. Jeg har likevel store problemer med å ta til meg gode resultater som mestring. Og har alltid gode forklaringer på hvorfor akkurat dette gikk bra, men det neste ikke kommer til å gjøre det. Jeg forbereder meg på skuffelse. Jeg forbereder meg på å feile. For dersom jeg gjør det - så slipper jeg å bli skuffet og fortvilet. Jeg slipper å sitte i den følelsen av mislykkethet. Jeg er ekspert på å krisemaksimere og forberede meg på alt som finnes av negative følelser og skuffelser. Så flink at jeg også viderefører det til andre. Så jeg legger til rette og er i forkant for at også de jeg er glade i skal slippe å kjenne på nettopp disse følelsene. Her finner jeg mitt stress! Og det er ikke positivt stress i det hele tatt. Det tar fra meg glede. Det tar fra meg stolthet. Det tar fra meg motivasjon.
As the results come in, this semester shows, just like the previous ones, that I'm doing well. I'm doing just fine. I still have a lot of trouble accepting good results as mastery. And I always have good explanations for why this particular thing went well, but the next one won't. I prepare myself for disappointment. I prepare myself to fail. Because if I do - then I won't be disappointed and despaired. I won't have to sit in that feeling of failure. I'm an expert at maximizing crises and preparing myself for all the negative emotions and disappointments that exist. So good that I also pass it on to others. So I make arrangements and am at the forefront so that those I love don't have to experience these very feelings. This is where I find my stress! And it's not positive stress at all. It takes away my joy. It takes away my pride. It takes away my motivation.
Dette er min forsvarsmekanisme. Dette har jeg lært meg gjennom mitt liv at er viktig for at jeg skal beskytte meg selv, opprettholde overskudd og for å kunne fungere. Men jeg trenger det ikke lengre. Det er i enkelte tilfeller en god evne å ha. Men de tilfellene er ikke så ofte til stede lengre. Jeg må lære meg å legge dette bort et sted. Og heller hente det fram igjen bare der det er nødvendig. Jeg føler litt at denne oppdagelsen, det å være mine forsvarsmekanismer og meg selv litt mer bevisst, vil ta meg nærmere den løsningen jeg så gjerne ønsker på dette som jeg opplever som et problem. Jeg har begynt å se på stress som en sone. På samme måte som komfort-sone og intim-sone. Jeg har alltid tenkt at dersom man ikke utfordrer komfortsonen og intimsonen av og til, vil disse snevre seg inn og bli mindre og mindre. Og til slutt være begrensende på livskvalitet, opplevelser og glede. Det synes jeg at jeg har vært flink til hele livet. Men stress-sonen har jeg ikke tenkt over. Og jeg ser at den har snevret seg tettere enn hva som sunt er!
This is my defense mechanism. I have learned throughout my life that this is important for me to protect myself, maintain energy and to be able to function. But I no longer need it. In some cases it is a good ability to have. But those cases are not so often present anymore. I have to learn to put this away somewhere. And rather bring it back up only when necessary. I feel a little bit that this discovery, being a little more aware of my defense mechanisms and myself, will take me closer to the solution I so want to this that I experience as a problem. I have started to look at stress as a zone. In the same way as the comfort zone and intimate zone. I have always thought that if you do not challenge the comfort zone and the intimate zone from time to time, these will narrow and become smaller and smaller. And eventually be limiting to quality of life, experiences and joy. I think I have been good at that my whole life. But I have not thought about the stress zone. And I see that it has narrowed more tightly than what is healthy!
Jeg tenker derfor at et godt sted å starte er å slutte å se på stress som noe negativt. Normalt stress gir deg driv, handlekraft og fremmer prestasjoner. Det igjen burde gi mestringsfølelse, stolthet og framgang i livet. Skam, frykten for å feile og tidligere erfaringer må få mindre plass. Og man må skille mellom det å være fornuftig og realistisk, og krisemaksimering. Min kloke gudmor sier alltid til meg "man får ikke fratrekk dersom man har tenkt negativt om en situasjon og det ender opp med å stemme". Og det er så sant. Dårlige og vonde situasjoner og følelser vil komme, og de blir ikke mindre bare fordi man har brukt mye tid og energi på å forutse de. Man kan ikke beskytte seg mot alt i livet, man ender bare opp med å gå glipp av glede og mestring ved å være så besatt!! Jeg har så enormt mye å være takknemlig for, og jeg får til det aller meste jeg bestemmer meg for. Jeg har en fantastisk mann som deler alle mine sorger når de oppstår og som stiller med styrke og fornuft der jeg mangler det. Men mest av alt må jeg ta mine seiere, nyte de og tillate meg selv å være stolt av alt jeg får til. Det er kanskje min aller største utfordring.......Det er lov å være stolt av seg selv og nyte prestasjonene man jobber så hardt for!
I therefore think that a good place to start is to stop seeing stress as something negative. Normal stress gives you drive, energy and promotes achievement. This in turn should give you a sense of mastery, pride and progress in life. Shame, the fear of failure and past experiences must have less space. And you must distinguish between being sensible and realistic, and crisis maximization. My wise godmother always tells me "you don't get a deduction if you have thought negatively about a situation and it ends up being true". And it is so true. Bad and painful situations and feelings will come, and they will not become less just because you have spent a lot of time and energy anticipating them. You cannot protect yourself from everything in life, you only end up missing out on joy and mastery by being so obsessed!! I have so much to be grateful for, and I achieve most of what I set my mind to. I have a wonderfull husband who shares all my sorrows when they arise and who provides strength and reason where I lack them. But most of all, I have to take my victories, enjoy them and allow myself to be proud of everything I achieve. That is perhaps my greatest challenge.......It is okay to be proud of yourself and enjoy the achievements you work so hard for!
Legg til kommentar
Kommentarer