Hvor mye energi bruker man egentlig på å sammenligne seg med andre? Og hvor klar er man egentlig over at man gjør det? Det er en ganske naturlig del av livene våre. Og det starter svært tidlig også. Når vi er barn sammenlignes vi med søsken. I barnehagen lages vår sosiale normal etter en slags gauskurve. Hvor befinner flest seg, hva er prestasjoner under dette og hva er prestasjoner over dette. Vi får underveisevalueringer og karakterer på skolen som baserer seg på, og gjør oss klar over hvor vi befinner oss i forhold til de andre. Vi kommer i en alder hvor det er naturlig å finne yrkesretningen i livet, og hvor man ta viktige livsvalg og man observerer andres livsvalg. I yrkeslivet er det vanlig at prestasjoner blir målt – også fra en forventning skapt ut fra en normal. Mange blir foreldre og observerer andre som blir eller har blitt foreldre, vi driver med aktiviteter og idretter og observerer barna våre gjøre det samme. Sammenligning kan være en trygghet, ledesnor, en mal, en hjelp og en driver i samfunnet vårt selv om vi ikke helt legger merke til det selv. Men sammenligning kan også bli til noe negativt, en hindring, få oss til å føle at vi feiler, at vi er mindre verdt eller skape usikkerhet og utrygghet. Hvordan kan vi vite og oppdage at sammenligning preger livet i en negativ retning?
How much energy do you actually spend comparing yourself to others? And how aware are you that you are doing it? It is a fairly natural part of our lives. And it starts very early too. When we are children, we are compared to our siblings. In kindergarten, our social normal is created according to the Gauss curve. Where do most people find themselves, what are achievements below this and what are achievements above this. We get evaluations and grades at school along the way that are based on, and make us aware of where we are in relation to others. We reach an age where it is natural to find a career direction in life, and where you make important life choices and you observe the life choices of others.
In professional life, it is common for performance to be measured – also from an expectation created from a normal. Many people become parents and observe others who are becoming or have become parents, we engage in activities and sports and observe our children doing the same. Comparison can be a source of security, a guide, a template, a help and a driver in our society even if we do not fully notice it ourselves. But comparison can also become something negative, an obstacle, make us feel that we are failing, that we are worth less or create uncertainty and insecurity. How can we know and discover that comparison affects life in a negative way?
Det var SCAD som fikk meg til å tenke på dette. Fordi det var det første jeg gjorde. Sammenlignet min egen situasjon med andres. Andre så ut til å håndtere dette så bra. Betyr dette at jeg krisemaksimerer eller hindrer meg selv i å leve normalt? Noen så også ut til å ta dette mye tyngre enn meg. Betyr det at jeg ikke tar det nok på alvor? Noen løp maraton og trente tung styrketrening, mens noen så på trening som risikabelt og unødvendig risiko. Hvem hadde rett? Hvilke argumenter resonnerte hos meg? Hvem har tilfeller jeg kan sammenligne meg med? Jeg søkte å kunne sammenligne. Ved å gjøre kunne jeg finne meg til rette i noe tryggere? Jeg kunne følge og lære. Finne likesinnede. Og jeg trengte ikke utsette meg selv for utrygge situasjoner for å finne en trygg hverdag.
It was SCAD that made me think about this. Because it was the first thing I did. Comparing my own situation with others. Others seemed to handle this so well. Does this mean that I am maximizing the crisis or preventing myself from living normally? Some also seemed to take this much more seriously than I did. Does this mean that I am not taking it seriously enough? Some ran marathons and did heavy strength training, while some saw training as risky and unnecessary risk. Who was right? What arguments resonated with me? Who has cases I can compare myself to? I sought to be able to compare. By doing, could I find my way into something safer? I could follow and learn. Find like-minded people. And I did not have to expose myself to unsafe situations to find a safe everyday life.
Jeg tror de fleste som har opplevd SCAD har hørt mange ganger at alle tilfeller er unike, og at vi ikke vet nok til å kunne gi sikre råd eller anbefalinger. Alt vi kan gjøre er å følge rådene vi får av det helsepersonellet som har behandlet deg fordi det er de som kjenner din situasjon. Ditt skadeomfang. Det er de som sitter på det lille vi har av kunnskap.
Dessverre er jo dette helt sant. Det er det som er realiteten. Så når jeg forsøkte å sammenligne min egen behandling og oppfølging med de rådene forskjellige mennesker hadde fått, fant jeg bare ulikheter. Når jeg sammenligner praksis for medisiner, for trening, for oppfølging og for behandling. Det er så mye ulikheter. Og for oss som ikke er medisinsk utdannet oppleves det utrygt. Det er nok slik at i mange tilfeller er det ulik praksis fordi det til nå har vært få retningslinjer for praksis. Og mange behandlere gjør bare det beste de kan ut fra de forutsetningene og forkunnskapene de har. Noe som naturligvis fører til at noen får «bedre» behandling og oppfølging en andre. Men det er også slik at noen ganger handler forskjellene om individualitet i skader, bakgrunn for skader, underliggende sykdommer, skadeomfang og liknende. Uansett hva bakgrunnen er, er det rett og slik at sammenligning kan være negativt og kanskje til og med skadelig?
I think most people who have experienced SCAD have heard many times that every case is unique, and that we don't know enough to be able to give sure advice or recommendations. All we can do is follow the advice we get from the health care personnel who have treated you because they are the ones who know your situation. Your extent of injury. They are the ones who are sitting on the little knowledge we have. Unfortunately, this is absolutely true. That is the reality. So when I tried to compare my own treatment and follow-up with the advice different people had received, I only found differences. When I compare practices for medications, for training, for follow-up and for treatment. There are so many differences. And for those of us who are not medically trained, it feels unsafe. It is true that in many cases there are different practices because there have been few guidelines for practice until now. And many practitioners just do the best they can based on the assumptions and prior knowledge they have. Which naturally leads to some people receiving "better" treatment and follow-up than others. But it is also true that sometimes the differences are about individuality in injuries, background for injuries, underlying illnesses, extent of injuries and the like. Regardless of the background, is it right and proper that comparison can be negative and perhaps even harmful?
Jeg vet at jeg har vært svært heldig med både min behandling og min oppfølging. Jeg vet at den samsvarer godt med rådende anbefalinger både i Europa og i USA. Jeg sluttet å sammenligne den med andres i det jeg fant trygghet i å finne og lese gode forskningsrapporter og anbefalinger fra både Dansk Cardiologisk Institutt og Mayo klinikken i USA. I tillegg har jeg hatt muligheten til å konferere med kardiologer her i Tyskland under oppfølgingen og kardiologer i Norge gjennom podkasten jeg har laget. Jeg føler meg derfor helt trygg på at det riktige for meg ikke var å sammenligne meg med andre som hadde opplevd SCAD, men å sammenligne behandlingen jeg har fått og får med faktabasert informasjon fra gode kilder.
Å sammenligne hvor «bra» man har det i forhold til andre vil også, tror jeg, kunne være en slik ting som kan føre til negative følelser og tanker. Som jeg nevnte over vil det bli feil enten man føler andre har det bedre eller verre enn seg selv i denne situasjonen. Det fører bare veldig lite positivt med seg. Kanskje er det mer produktivt å sammenligne seg selv før og etter SCAD. Det hjalp i alle fall meg. Slik fant jeg ikke bare alt som var endret til det negative, og kunne adressere det som var problematisk for meg. Men også finne de tingene som faktisk har blitt bedre. Og kunne bruke dette til motivasjon og til overskudd i hverdagen.
I know that I have been very lucky with both my treatment and my follow-up. I know that it corresponds well with current recommendations both in Europe and in the USA. I stopped comparing it with others' as I found security in finding and reading good research reports and recommendations from both the Danish Cardiology Institute and the Mayo Clinic in the USA. In addition, I have had the opportunity to confer with cardiologists here in Germany during the follow-up and cardiologists in Norway through the podcast I have created. I therefore feel completely confident that the right thing for me was not to compare myself with others who had experienced SCAD, but to compare the treatment I have received and am receiving with fact-based information from good sources.
Comparing how "good" you are compared to others can also, I think, be one of those things that can lead to negative feelings and thoughts. As I mentioned above, it will be wrong whether you feel others are better or worse off than yourself in this situation. It only brings very little positive. Maybe it is more productive to compare yourself before and after SCAD. At least it helped me. This way I not only found everything that had changed to the negative, and could address what was problematic for me. But also find the things that have actually improved. And could use this for motivation and for energy in everyday life.
Av ting som var negativt endret fant jeg begrensningene jeg opplevde. Ting jeg ikke lengre kunne gjøre og drive med. De gjentatte tankene som alltid dukket opp og som jeg opplevde hindret meg i å leve livet som før. Stedene jeg ikke lengre vil reise til, frykten for at ting skal bli for krevende eller vanskelig, irritasjonen over medisinene jeg må ta og generelt slike tanker og ting som egentlig bare minner om det som har skjedd meg. Dette er ting som kan jobbes med og som kan tilpasses og endres dersom man bare er det bevisst og jobber med det.
Det positive jeg har opplevd er at jeg har fått jobbet masse med mitt problematiske forhold til stress, at jeg har blitt mye flinkere til å ta vare på meg selv og mine behov, at jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv og kroppen min og at jeg har tatt tak i og ryddet opp i mange fysiske og psykiske ting som kanskje burde vært adressert for lenge siden. Jeg har vokst som menneske og det er noe jeg verdsetter svært høyt. I tillegg har jeg funnet nye interesser og gjenoppdaget nye sider ved meg selv i en relativt ung alder. I alle fall så «ung alder» at det finnes masser av tid å realisere også de sidene av meg selv som jeg opplever som viktige og som bidrar til den livsgleden jeg tenker at i alle fall jeg personlig har blitt ekstremt opptatt av. Jeg har blitt flinkere til å leve i nuet. Og kanskje mest av alt – har lært meg å knekke koden som gjør at sammenligning forblir en positiv driver i livet mitt. Ikke noe som får meg til å føle meg mindre enn -, eller at jeg ikke strekker til!
Of the things that had changed negatively, I found the limitations I experienced. Things I could no longer do and do. The recurring thoughts that always appeared and that I experienced prevented me from living life as before. The places I no longer want to travel to, the fear that things will become too demanding or difficult, the irritation over the medications I have to take and generally such thoughts and things that really just remind me of what has happened to me. These are things that can be worked on and that can be adapted and changed if you are only aware of it and work on it.
The positive thing I have experienced is that I have been able to work a lot with my problematic relationship with stress, that I have become much better at taking care of myself and my needs, that I have become much better acquainted with myself and my body and that I have addressed and cleaned up many physical and mental things that perhaps should have been addressed a long time ago. I have grown as a person and that is something I value very high. In addition, I have found new interests and rediscovered new aspects of myself at a relatively young age. At least such a "young age" that there is plenty of time to realize also those aspects of myself that I experience as important and that contribute to the joy of life that I think that SCAD personally have me become extremely concerned with. I have become better at living in the present. And perhaps most of all - have learned to crack the code that makes comparison remain a positive driver in my life. Nothing that makes me feel less than -, or that I am not enough!
Legg til kommentar
Kommentarer