Jeg registrerer at det har kommet til svært mange nye tilfeller av SCAD i det siste! Jeg må si at det berører meg mer enn hva jeg klarer å sette ord på. Jeg ser de samme spørsmålene, opplevelsene, følelsene og redslene....Og jeg relaterer. Blir satt tilbake. Det er intenst. Omveltende. Og igjen tenker jeg på hvordan kan jeg hjelpe? Hva kan jeg bidra med?
I notice that there have been a lot of new cases of SCAD lately! I have to say that it touches me more than I can put into words. I see the same questions, experiences, feelings and fears....And I relate. I am taken back. It is intense. Upsetting. And again I think about how can I help? What can I contribute?
Det eneste jeg føler jeg kan bidra med er å dele av erfaringer og taner. For i tillegg til å kunne relatere til mange av de tankene mange av oss sitter med, kjenner jeg også til mange av de velmente "rådene" og svarene man får når man i starten av denne reisen er desperate etter svar og trygghet. Man er så sårbar og føler seg så ensom og alene med alt man går gjennom. Jeg vil gjerne dele av mine tanker og erfaringer, men vil samtidig presisere at selv om man finner mye til felles i grupper på facebook eller ved nye bekjentskaper, er det like vanlig å føle på at man ikke passer inn eller deler mange av de overbevisningene eller tankene andre sitter med. Jeg er opptatt av å normalisere dette også. SCAD-reisen er svært individuell og personlig. Og din personlighet, liv levd i forkant, erfaringer og selve SCAD-opplevelsen er det bare du som har eierskap til! Den kjenner ingen andre. Det er nok mye i dette ensomheten ligger!
The only thing I feel I can contribute is to share experiences and thoughts. Because in addition to being able to relate to many of the thoughts that many of us have, I also know a lot of the well-intentioned "advice" and answers that you get when you are desperate for answers and security at the beginning of this journey. You are so vulnerable and feel so lonely and alone with everything you are going through. I would like to share my thoughts and experiences, but at the same time I would like to clarify that even if you find a lot in common in groups on Facebook or through new acquaintances, it is just as common to feel that you do not fit in or share many of the beliefs or thoughts that others have. I am committed to normalizing this as well. The SCAD journey is very individual and personal. And your personality, life lived at the forefront, experiences and the SCAD experience itself are only owned by you! No one else knows it. There is probably a lot of loneliness in this!
Frykten for at dette skal skje igjen kan føles overveldende. Altoppslukende. Kanskje også ødeleggende og begrensende. Hvordan vil livet se ut nå? Kan jeg ikke lengre drive med de tingene som har gitt livet mitt mening og glede? Fjellturene. Treningen. Lek med barn eller barnebarn. Løfting. Bæring. Jeg orker ikke lengre ordne til selskaper og sosiale sammenkomster. Jeg blir sliten for ingen ting. Jeg er nedfor og i dårlig humør hele tiden. Jeg kjenner ikke meg selv igjen! Er det slik jeg er nå? Er det slik livet mitt skal bli framover?
The fear that this will happen again can feel overwhelming. All-consuming. Maybe even devastating and limiting. What will life look like now? Can I no longer do the things that have given my life meaning and joy? The mountain hikes. The exercise. Playing with children or grandchildren. Lifting. Carrying. I can no longer organize parties and social gatherings. I get tired for nothing. I am down and in a bad mood all the time. I don't recognize myself! Is this how I am now? Is this how my life will be in the future?
Det er i søken etter disse svarene du vil få høre "det vil føles bedre med tiden". Noe som for mange vil føles provoserende og kanskje til og med litt ufølsomt. Fordi ingen kan vel vite hva du må forsake. Hvor mye livet ditt blir preget av det du har opplevd. De som sier slikt kan umulig helt forså hvor voldsomt denne opplevelsen har satt seg i deg. Min opplevelse av akkurat dette er at denne frykten oppfører seg litt som sorg gjør. Det at man ikke vet hva som forårsaker SCAD, gjør også at man ikke vet hva man må gjøre for å forebygge at dette skjer igjen. Man vil også oppleve at behandlingen, medisineringen og oppfølgingen man får i etterkant varierer veldig. Som også skaper usikkerhet. Og "tiden leger alle sår" er vel kanskje ikke helt det man har behov for å høre. I starten, de første 3 - 6 mnd, alt ettersom hvor store skader og følger din SCAD har hatt, trenger hjertet tid til å heles. Det er i denne tiden man vil oppleve mest begrensninger og kjenne mest på at man har opplevd noe traumatisk og voldsomt. Men i tiden etter vil man sakte men sikkert bygge opp igjen tilliten til egen kropp og i mye større grad enn noen gang tidligere bli kjent med egen kropp. Man lærer å skille mellom ulike typer smerter, og man lærer å i mye større grad ta hensyn til seg selv. Det er dette som er bakgrunnen for at jeg mener denne redselen, eller angsten, oppfører seg litt som sorg. Det er ikke noe som blir borte, men det er noe man lærer å tilpasse seg til og leve med. Den vil få mindre og mindre plass, men den vil dukke opp med jevne mellomrom og i variert styrke. Og det vil for de fleste bli noe man lever godt med. Du vil kunne stole på kroppen din igjen!
It is in the search for these answers that you will hear "it will feel better with time". Something that for many will feel provocative and perhaps even a little insensitive. Because no one can possibly know what you have to give up. How much your life is marked by what you have experienced. Those who say such things cannot possibly fully understand how violently this experience has affected you. My experience of this is that this fear behaves a bit like grief. The fact that you do not know what causes SCAD also means that you do not know what to do to prevent this from happening again. You will also experience that the treatment, medication and follow-up you receive afterwards varies greatly. Which also creates uncertainty. And "time heals all wounds" may not be quite what you need to hear. In the beginning, the first 3 - 6 months, depending on how extensive the damage and consequences of your SCAD have been, the heart needs time to heal. It is during this time that you will experience the most limitations and feel the most that you have experienced something traumatic and violent. But in the time that follows, you will slowly but surely rebuild your trust in your own body and become much more familiar with your own body than ever before. You learn to distinguish between different types of pain, and you learn to take care of yourself to a much greater extent. This is the reason why I believe this fear, or anxiety, behaves a bit like grief. It is not something that goes away, but it is something that you learn to adapt to and live with. It will have less and less space, but it will appear at regular intervals and in varying strength. And for most people, it will become something you live well with. You will be able to trust your body again!
Svært mange av oss som har opplevd SCAD har hatt en aktiv livsstil. Hvor opplevelsene og aktivitetene på mange måtene definerer livskvalitet. Det er synonymt. Og det å få høre at man må begrense seg, ikke kan anstrenge seg uten noen forklaring på hva man faktisk kan gjøre, hva man bør gjøre, hvilken plass fysisk aktivitet bør ha i livet etter SCAD, er så ubeskrivelig vond og uproduktiv. Mange man møter i helsevesenet gir denne beskjeden rett i etterkant av SCAD, men glemmer å si at dette er midlertidig for de fleste. Dette gjelder perioden hjertet skal få ro til å heles, og for å forhindre tilbakefall mens årer og hjerte fremdeles er svakt. Etter denne perioden vil det for de aller fleste være lite produktivt og på ingen måte bra for verken fysisk eller psykisk helse å være inaktiv eller stillesittende. Mange vet ikke at de har muligheten til rehabilitering, eller møter helsepersonell som ikke kjenner godt nok til SCAD til å gi gode og trygge råd.
Jeg vil anbefale å høre på de 2 podkastepisodene jeg har laget hvor jeg snakker med 2 av de kardiologene i Norge som har jobbet mest med SCAD og rehabilitering. Podkasten heter "SCAD og sånn" og den ligger ute på spotify. Episodene heter kardiologer og sånn. Her vil du få masse nyttig informasjon om SCAD.
Many of us who have experienced SCAD have had an active lifestyle. Where the experiences and activities in many ways define quality of life. It is synonymous. And to be told that you have to limit yourself, cannot exert yourself without any explanation of what you can actually do, what you should do, what place physical activity should have in life after SCAD, is so indescribably painful and unproductive. Many people you meet in the health care system give this message right after SCAD, but forget to say that this is temporary for most people. This applies to the period when the heart should be given time to heal, and to prevent relapse while the veins and heart are still weak. After this period, for most people, being inactive or sedentary will be unproductive and in no way good for either physical or mental health. Many do not know that they have the opportunity for rehabilitation, or meet health professionals who do not know enough about SCAD to give good and safe advice.
I would recommend listening to the 2 podcast episodes I have made where I talk to 2 of the cardiologists in Norway who have worked the most with SCAD and rehabilitation. The podcast is called "SCAD and such" and it is available on Spotify. The episodes are called cardiologists and such. Here you will get a lot of useful information about SCAD.
Noe jeg har bitt meg merke til skjer oftere og oftere er at mange som har opplevd SCAD snakker om hvor vanskelig det er når omgivelsene ikke lengre viser omsorg og omtanke, eller forståelse. I starten når man har opplevd noe så traumatisk og voldsomt opplever man kanskje støtte og forståelse, men relativt raskt vil dette gå over i en slags forventning om at nå må du komme deg videre. Og hvordan dette føles vondt. Litt som her holdte jeg nesten på å dø, og så blir det bare feid bort som noe ubetydelig.
Jeg ønsker veldig å si noe om dette, fordi jeg tenker det er viktig. Jeg forstår godt at man kan tenke slik. Man har opplevd noe svært traumatisk, og selv om man fysisk kommer seg til hektene, og at man fra utsiden ser ut som sitt gamle selv er det jo ikke slik. Man bærer fortsatt med seg alt det vanskelige, angsten, og man er absolutt ikke sin gamle selv. Men enn om man snur litt på det. De som er deg nærmest, og som har deg som det kjæreste og viktigste i verden. De har også opplevd noe traumatisk. De mistet deg nesten. Noen ganger kan det nesten være like voldsomt å være den som bevitner hendelsen som den som opplever den. Og en del av deres bearbeidelse er kanskje å finne trøst og ro i nettopp det at det gikk bra.
De har deg fortsatt. Du er deg selv fordi de kan se deg. Du har ingen synlige skader. Og du kan ta del i alle de store og små tingene som er viktige for de. For en velsignelse å kunne helbrede deres traumer med bare å være tilstede og delta! Kanskje er det verken ønskelig eller rettferdig å skulle pålegge de å føle like sterkt på våre egne traumer? Det er vel her disse felleskapene, og gruppene, medmenneskene som har opplevd det samme som en selv - eller profesjonelle - kommer inn. Kanskje er det de som kan (og bør) hjelpe. Ikke de nærmeste som bare er lykkelige for at vi fortsatt er hos de og ønsker å kjenne på glede og hverdag igjen de også.
Sammen med deg!
Something I have noticed happening more and more often is that many who have experienced SCAD talk about how difficult it is when those around them no longer show care and consideration, or understanding. At first, when you have experienced something so traumatic and violent, you may experience support and understanding, but relatively quickly this will turn into a kind of expectation that now you have to move on. And how this feels painful. A bit like here I almost died, and then it is just swept away as something insignificant. I really want to say something about this, because I think it is important. I understand that people can think like that. You have experienced something very traumatic, and even if you physically recover, and from the outside you look like your old self, that is not the case.
You still carry with you all the difficult things, the anxiety, and you are definitely not your old self. But let's turn it around a bit. Those who are closest to you, and who have you as the dearest and most important thing in the world. They have also experienced something traumatic. They almost lost you. Sometimes it can be almost as overwhelming to be the one who witnesses the event as the one who experiences it. And part of their processing is perhaps finding comfort and peace in the fact that it went well.
They still have you. You are yourself because they can see you. You have no visible injuries. And you can take part in all the big and small things that are important to them. What a blessing to be able to heal their trauma by just being present and participating! Perhaps it is neither desirable nor fair to impose on them to feel as strongly about our own traumas? This is where these communities, and groups, fellow human beings who have experienced the same thing as you - or professionals - come in. Perhaps they are the ones who can (and should) help. Not the closest ones who are just happy that we are still with them and want to experience joy and everyday life again too.
Together with you!
Legg til kommentar
Kommentarer