Jeg var på min siste time for oppfølging på universitetssykehuset. Det er alltid så rart å være på det sykehuset. Jeg blir alltid dratt så tilbake til den dagen. Venterommet rett utenfor det rommet jeg ble trillet inn på den natten. Og samtalen med den samme kardiologen som møtte meg, og teamet som så raskt identifiserte hva som var galt. Det er bare virkelig spesielt. Og så satt jeg der da, vel vitende at dette er siste gangen jeg får denne oppfølgingen her i Tyskland. Om noen måneder er jeg tilbake i Norge. Og ting vil se helt annerledes ut.
I was at my last follow-up appointment at the university hospital. It's always so strange to be at that hospital. I'm always taken back to that day. The waiting room right outside the room I was wheeled into that night. And the conversation with the same cardiologist who met me, and the team who so quickly identified what was wrong. It's just really special. And then I sat there, knowing that this is the last time I'll get this follow-up here in Germany. In a few months I'll be back in Norway. And things will look completely different.
Jeg hadde ultralyd, EKG-stresstest og samtale med kardiolog. Det er 4 gangen jeg har dette på sykehuset på 1 1/2 år. I tillegg har jeg hatt to av disse på opptreningssenteret når jeg var der. Det betyr at disse kardiologene har hatt svært tett oppfølging på meg, og vet godt hvordan ting har utviklet seg. Med til samtalen hadde jeg denne gangen noen spørsmål som jeg følte var viktig i forhold til videre oppfølging i Norge og til min egen helse. Det handlet om hjelp for min perimenopause og hva kan jeg gjøre for å bedre min egen situasjon. Hva er innenfor. SCAD gjør jo ofte at man faller utenfor vanlig behandling rundt kvinnehelserelaterte problemstillinger. Som kan ha stor innvirkning på livskvalitet gjennom mange år av livet. Og etter litt forhandlinger har jeg fått godkjenning for litt av slik type hjelp, som gjør at jeg ikke trenger å ha det fullt så ille forhåpentligvis. Og det andre jeg hadde spørsmål til, er medisinering.
I had an ultrasound, an ECG stress test and a conversation with a cardiologist. This is the 4th time I have had this at the hospital in 1 1/2 years. In addition, I have had two of these at the training center when I was there. This means that these cardiologists have had very close follow-up on me, and know very well how things have developed. This time, I had some questions for the conversation that I felt were important in relation to further follow-up in Norway and to my own health. It was about help for my perimenopause, what can I do to improve my own situation. SCAD often means that you fall outside of regular treatment for women's health-related issues. Which in turn has a huge impact on quality of life over years of many womens life. And after some negotiations, I have received approval for some of this type of help, which means that I don't have to feel quite so bad, hopefully. And the other thing I had questions about is medication.
Når det kommer til medisinering synes jeg det var en interessant samtale. Fordi min kardiolog er svært opptatt av at jeg ikke skal behandle dette som om "jeg har en sykdom". Men som at jeg har hatt en helsehendelse. Bakenforliggende tilstander er utelukket. Hjertet er totalt friskmeldt. Og jeg er i svært god form både fysisk og mentalt. Når jeg da forklarte at jeg er veldig fornøyd med den behandlingen jeg nå har. At den "coctailen" av medisiner jeg har fått er noe min kropp tåler svært godt. Jeg opplever ingen bivirkninger og opplever det uproblematisk å ta disse, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske jeg ikke trengte å ta noe som helst. Hva gjør jeg dersom de ønsker å endre på medisinene, eller ta noe vekk når jeg kommer til Norge? Dette ville gitt meg stor usikkerhet og frustrasjon. Men her sa han noe som ga meg veldig trygghet og som jeg gjerne vil dele.
When it comes to medication, I think it was an interesting conversation. Because my cardiologist is very keen that I not treat this as if "I have an illness". But as if I have had a health incident. Underlying conditions have been ruled out. My heart is completely healthy. And I am in very good shape both physically and mentally. When I explained that I am very satisfied with the treatment I am currently receiving. That the "cocktail" of medications I have received is something my body tolerates very well. I experience no side effects and find it unproblematic to take these, although of course I wish I did not have to take anything at all. What do I do if they want to change the medications, or take something away when I come to Norway. This would have given me great uncertainty and frustration. But here he said something that gave me great reassurance and which I would like to share.
Han forklarte at det var viktig å vite at ingen av disse medisinene er slik at dersom jeg ikke tar de, så vil dette skje igjen for meg. At alt jeg får, er bare en slags forsikring og et relativt ufarlig forsøk på å forebygge noe man ikke vet bakgrunnen for. Dersom jeg møter på noen som slår seg helt vrang og endrer på mine medisiner, så er det viktig å ikke miste min mentale trygghet og føle meg usikker. Fordi jeg er faktisk "friskemeldt". Jeg har ikke en sykdom som skal behandles. Men selvfølgelig er det ønskelig og per i dag anbefalt at jeg står på de medisinene jeg gjør, ellers ville jeg ikke fått de! Det jeg har tatt ut av denne samtalen er at "tonen" har endret seg fra starten. I begynnelsen var det mye usikkerhet, stor forsiktighet, mange undersøkelser og heftig oppfølging. Jeg opplevde det nesten litt skummelt hvor seriøst man ble tatt av leger i begynnelsen. Det er ikke ofte man får kjeft for å ikke komme ofte nok til legen. Eller blir oppfordret til å "fortelle mer" på timene. Det understreker på en ubehagelig måte en form for alvor. Mens nå opplever jeg at i møte med kardiologene at deres fokus ligger på at jeg må leve så normalt og "fryktløst" som mulig. Ingen er tjent med å leve som om man er syk, når man ikke er det. Og for MIN del passer dette svært godt med min egen filosofi og bekrefter måten jeg har valgt å tenke om min egen helse!
He explained that it was important to know that none of these medications are such that if I don't take them, this will happen to me again. That everything I get is just a kind of insurance and a relatively harmless attempt to prevent something you don't know the background for. If I meet someone who completely messes up and changes my medications, it is important not to lose my mental security and feel insecure. Because I am actually "cleared". I do not have an illness that needs to be treated. But of course it is desirable and currently recommended that I stay on the medications I am taking, otherwise I would not have been given them. What I have taken away from this conversation is that the "tone" has changed from the start. In the beginning there was a lot of uncertainty, great caution, many examinations and intense follow-up. I found it almost a little scary how seriously doctors took me in the beginning. It's not often that you get yelled at for not coming to the doctor often enough. Or are encouraged to "tell more" during the sessions. It emphasizes a kind of seriousness in an unpleasant way. Whereas now I find that in meetings with cardiologists, their focus is on me living as normally and "fearlessly" as possible. No one benefits from living as if you are sick, when you are not. And for ME, this fits very well with my own philosophy and confirms the way I have chosen to think about my own health!
Man må jo si igjen at alle tilfeller er forskjellig! Dette er ikke generelle helseråd. Dette gjelder kun meg og min egen helse. Mine grundige undersøkelser. Min utvikling. Min generelle helse. Min fysiske form. Min psykiske form. Mitt blodtrykk. Mitt hjerte. Mine forutsetninger. Min livsstil. Alt spiller inn. Og absolutt alt av dette er individuelt. Likevel velger jeg å dele dette, og det er fordi svært mye av dette er ikke statisk. Svært mye av dette kan man hjelpe på. Og det viser også viktigheten av en form for oppfølging. Fordi jeg selv merker hvor godt og hjelpsomt det er for meg å nå bli behandlet som at jeg faktisk er frisk! Det er viktig at denne "tonen" endrer seg. Det føles som et viktig ledd i det å gå videre i livet på en positiv og trygg måte. Jeg forstår at dette for noen kanskje vil oppleves som provoserende. Og at for noen er det å bli tatt på alvor i en sårbar tilstand og fase svært viktig. Og at denne fasen har ulik lengde for hver enkelt. Men her er det min personlighet skinner sterkt igjennom. Jeg liker veldig godt perspektivet om at så lenge man ikke har bakenforliggende tilstander, opplever store skader på hjertet eller andre følger av sitt hjerteinfarkt - har man ikke en sykdom. Man har opplevd en SCAD. Jeg finner stor trygghet i det faktisk........
It must be said again that every case is different! This is not general health advice. This only applies to me and my own health. My thorough examinations. My development. My general health. My physical form. My mental form. My blood pressure. My heart. My conditions. My lifestyle. Everything plays a role. And absolutely all of this is individual. Nevertheless, I choose to share this, and it is because a lot of this is not static. A lot of this can be helped. And it also shows the importance of some form of follow-up. Because I myself notice how good and helpful it is for me to now be treated as if I am actually healthy! It is important that this "tone" changes. It feels like an important part of moving forward in life in a positive and safe way. I understand that for some this may be experienced as provocative. And that for some, being taken seriously in a vulnerable state and phase is very important. And that this phase has different lengths for each individual. But this is where my personality shines through. I really like the perspective that as long as you do not have underlying conditions, experience major damage to the heart or other consequences of your heart attack - you do not have an illness. You have experienced a SCAD. I find great security in that actually........
Legg til kommentar
Kommentarer