De som har fulgt meg en stund vet at min tid etter SCAD har vært preget av fokus på trening og positivitet. Hvor det å finne riktig informasjon har stått sterkt, og hvor målet har vært å unngå krisemaksimering og forsøke å finne balansen hvor akkurat dette får en så liten plass i hverdagen som mulig. Jeg har jobbet godt med dette, og har for min egen del lykkes med det jeg ønsket. Å skape en hverdag hvor SCAD får minimalt med plass og hvor redsel og bekymring i all hovedsak er totalt fraværende. Jeg er stolt av dette! Men innser også at dette puslespillet som jeg trodde hadde 100 puslebrikker, faktisk har 1000. Det er mange problemstillinger jeg ikke har vært klar over at jeg ville møte!
Those who have followed me for a while know that my time after SCAD has been characterized by a focus on training and positivity. Where finding the right information has been strong, and where the goal has been to avoid crisis maximization and try to find the balance where this is given as little space in everyday life as possible. I have worked well with this, and for my part have succeeded in what I wanted. To create an everyday life where SCAD gets minimal space and where fear and worry are largely completely absent. I am proud of this! But I also realize that this puzzle that I thought had 100 puzzle pieces, actually has 1000. There are many issues that I was not aware that I would face!
Jeg kan starte med den siste påminnelsen jeg fikk for litt siden. Jeg skulle til tannlegen. Jeg har kronisk tannlegeskrekk og hadde ikke vært hos tannlegen siden jeg opplevde min SCAD. Språkbarrieren og det ukjente med tannleger i utlandet har ikke hjulpet på skrekken for å si det slik. Men jeg fant en som snakket flytende svensk, og var fantastisk flink. Så endelig skulle jeg få den timen jeg visste jeg trengte. Heldigvis var det ikke mye som skulle gjøres, og jeg startet med å fylle ut dette standardskjemaet. Hva trengte jeg å få gjort, og hadde jeg kjente sykdommer eller helseproblemer og gikk jeg på noen medisiner. Når jeg leverte dette skjemaet og forklarte at jeg hadde hatt hjerteinfarkt og hva SCAD var, og hvilke medisiner jeg tok så denne tannlegen oppriktig bekymret ut.
I can start with the last reminder I got a while ago. I was going to the dentist. I have a chronic fear of the dentist and hadn't been to the dentist since I experienced my SCAD. The language barrier and the unfamiliarity of dentists abroad didn't help the fear, to put it that way. But I found one who spoke fluent Swedish, and was incredibly good. So finally I was going to get the appointment I knew I needed. Fortunately, there wasn't much to do, and I started by filling out this standard form. What did I need to get done, and did I have any known illnesses or health problems, and was I on any medications. When I handed in this form and explained that I had had a heart attack and what SCAD was, and what medications I was taking, this dentist looked genuinely concerned.
Hun brukte god tid på å sette seg inn i hva hun kunne og ikke kunne gjøre. Og jeg ente opp med å gjøre det jeg skulle gjøre uten noen form for bedøvelse og en svært bekymret og forsiktig tannlege som antakelig brukte dobbelt så lang tid med meg som det som vanlig var. Ønsket om å være på den trygge og sikre siden er selvfølgelig bare en positiv ting, men jeg som lever livet mitt som om «ingenting har skjedd», føler ekstremt mye når dette blir et tema i hverdagen. Det får plutselig plass. Det gjør bare ting mer komplisert enn de har vært før!
She spent a lot of time getting to know what she could and couldn't do. And I ended up doing what I was supposed to do without any kind of anesthesia and a very concerned and careful dentist who probably spent twice as much time with me as usual. The desire to be on the safe and secure side is of course only a positive thing, but I, who live my life as if "nothing has happened", feel extremely much when it becomes a topic in everyday life. It suddenly takes up space. It just makes things more complicated than they were before!
Den litt mer alvorlige påminnelsen fikk jeg for noen uker siden. Mange kvinner, til og med de fleste, opplever ikke perimenopausen som veldig voldsom. Jeg er en av de som er kraftig plaget, og opplever at dette nå blir verre og verre for hver måned som går. Nå er det så ille for meg at jeg har brukt tid for å finne de beste gynekologene i byen, som spesialiserer seg på kvinnehelse og hormoner. Og fikk en time hos en fantastisk dame som jeg føler virkelig forsto meg og så meg. For første gang ble mine hormonplager tatt på alvor. Og jeg kan ikke beskrive lettelsen og gleden for dette. Jeg listet opp plagene. Jeg begynte med de mer vanlige, problemer med temperaturregulering, vektoppgang, håravfall, fatigue, hjernetåke, ekstrem blødning osv. Og la til at disse kan jeg faktisk håndtere. Jeg kan leve helt fint med disse. Mitt aller største problem er den periodiske depresjonen som nå kommer hver eneste måned. Jeg er altså så nedstemt, uinspirert, gledesløs og ufattelig stygg med meg selv i to uker av måneden ++.
I got the slightly more serious reminder a few weeks ago. Many women, even most, do not experience perimenopause as very severe. I am one of those who is severely afflicted, and find that this is now getting worse and worse with each passing month. Now it is so bad for me that I have spent time finding the best gynecologists in town, who specialize in women's health and hormones. And got an appointment with a wonderful lady who I feel really understood me and saw me. For the first time, my hormonal problems were taken seriously. And I cannot describe the relief and joy of this. I listed the problems. I started with the more common ones, problems with temperature regulation, weight gain, hair loss, fatigue, brain fog, extreme bleeding, etc. And added that I can actually handle these. I can live with these just fine. My biggest problem is the periodic depression that now comes every single month. So I am so depressed, uninspired, joyless and unbelievably ugly with myself for two weeks of the month ++.
Noen måneder klarer jeg ikke helt å komme meg ut av tilstanden. Det er som en lampe som blir slått av og på, og på øyeblikket endres min tilstand seg. Jeg kan kjenne når det blir kastet over meg, og jeg kan kjenne at det på sekundet forsvinner som dugg for solen og at jeg blir «normal» igjen. Jeg har intens angst i denne perioden og sliter med å forlate huset. Jeg har et stressnivå i kroppen som tilsvarer de hardeste treningsøktene jeg har – konstant hele døgnet. Jeg har et temperament jeg ikke klarer å kontrollere. Og for å unngå å la dette gå ut over familien unngår jeg så mye som mulig å engasjere og involvere meg for å beskytte de mot seg selv. Jeg har det virkelig vanskelig. Denne fantastiske gynekologen forklarte at dette er kjent, og at det er vanlig for enkelte kvinner å ha det slik i denne perioden. Men frykt ikke. Det fantes hjelp. Og hun ramset opp ulike metoder for hjelp for både hormoner og humør. Jeg sukket. Og kjente tårene presser bak øynene. Og spurte lavt om man kunne benytte noe som helst av dette dersom man hadde opplevd SCAD? Jeg så bokstavelig talt luften gå ut av den ivrige damen som så gjerne ville hjelpe. Etterfulgt av et «nei, Vibeke». Jeg kan ikke gi deg noe av dette. Det eneste jeg kan gjøre er å diskutere dette med kardiologene mine, veie det ene opp med det andre, bli godt kjent med risikoene. Og antakelig bestemme selv. Vil jeg bedre min livskvalitet – går dette mot anbefalingene og jeg risikerer å øke sjansene mine for tilbakefall. Jeg må signere papirer på at jeg går mot anbefalinger for å få den hjelpen jeg trenger. Har dette noe å si for forsikringene våre her i Tyskland?
Some months I can't quite get out of this state. It's like a lamp being turned on and off, and in an instant my state changes. I can feel it when it's thrown at me, and I can feel it disappearing in a second like dew in the sun and I'm "normal" again. I have intense anxiety during this period and struggle to leave the house. I have a stress level in my body that is equivalent to the hardest workouts I have - constantly 24/7. I have a temper that I can't control. And to avoid letting this affect my family, I avoid getting involved and involved as much as possible to protect them from themselves. I'm really having a hard time. This wonderful gynecologist explained that this is known, and that it's common for some women to feel this way during this period. But don't worry. There was help. And she listed various methods for help with both hormones and mood. I sighed. And felt tears welling up behind my eyes. And asked quietly if you could use any of this if you had experienced SCAD? I literally saw the air go out of the eager lady who wanted to help so much. Followed by a "no, Vibeke". I can't give you any of this. The only thing I can do is discuss this with my cardiologists, weigh one thing against the other, get to know the risks well. And probably decide for myself. Do I want to improve my quality of life - this goes against the recommendations and I risk increasing my chances of relapse. I have to sign papers saying that I go against the recommendations in order to get the help I need. Does this have anything to do with our insurance here in Germany?
Dette med hormoner er mitt aller største problem når det kommer til SCAD. Jeg har alltid slitt med hormonene mine. Helt fra jeg kom i puberteten. Fra jeg var 39 år har jeg jevnlig gått til lege for å forsøke å få hjelp, og få sjekket hva det er som egentlig foregår i kroppen min. Sist var et par måneder før vi flyttet til Tyskland. Da fikk jeg beskjed av legen at det er ikke mulig å sjekke hormoner, det krever alt for mye. Man må være i nærheten av et sykehus og sjekke dette jevnlig over tid for å finne variasjoner. Og dette er ikke noe man pleier å gjøre. Når jeg insisterte på at jeg må rett og slett få noen form for hjelp med dette. Insisterte på at det er ikke normalt det jeg går gjennom. Det er for mye! Da spurte han meg: «har du vurdert om det bare er slik du er?». Jeg ga opp. Jeg har dyp respekt for fagpersoner. Og jeg har også en enorm stolthet når det kommer til min egen helse. Jeg er personen som går i ukesvis med lungebetennelse fordi jeg ikke vil plage legen. Eller padler 15 mil med brudd i armen. Jeg er tøff. Og det føltes som at jeg gikk til legen og sutret hver eneste gang jeg snakket om hormoner.
This thing about hormones is my biggest problem when it comes to SCAD. I have always struggled with my hormones. Ever since I hit puberty. Since I was 39, I have regularly gone to the doctor to try to get help and check what is really going on in my body. The last time was a couple of months before we moved to Germany. Then I was told by the doctor that it is not possible to check hormones, it requires too much. You have to be near a hospital and check this regularly over time to find variations. And this is not something you usually do. When I insisted that I simply have to get some kind of help with this. Insisted that what I am going through is not normal. It is too much! Then he asked me: "Have you considered whether it is just the way you are?". I gave up. I have deep respect for professionals. And I also have enormous pride when it comes to my own health. I am the person who goes for weeks with pneumonia because I do not want to bother the doctor. Or paddling 150 miles with a broken arm. I'm tough. And it felt like I went to the doctor and whined every time I talked about hormones.
Så jeg «tok meg sammen» nok en gang og fortsatte. Under 1 år etter opplevde jeg å få hjerteinfarkt i en alder av 41 år. Ingen får overbevist meg om at dette ikke handler om mine hormoner. Og paradokset er slik at jeg fikk ikke hjelpen jeg trengte for å manøvrere dette - og ente opp med SCAD. Siden jeg har hatt SCAD – kan jeg nå ikke få hjelp til å manøvrere hormonene mine. Når man snakker om redsel og frykt for gjentakelse – hvordan skal man IKKE bekymre seg for dette. Jeg fikk SCAD i starten av min perimenopause. Hvordan skal dette blir etter hvert som dette hormonhelvette bare blir verre og verre uten at jeg kan hjelpe min egen kropp med det som faktisk er tilgjengelig?
So I "pulled myself together" once again and continued. Less than a year later, I had a heart attack at the age of 41. No one can convince me that this is not about my hormones. And the paradox is that I did not get the help I needed to maneuver this - and ended up with SCAD. Since I have had SCAD - I can now not get help to maneuver my hormones. Speaking of horror and fear of recurrence - how can you NOT worry about this. I had SCAD at the beginning of my perimenopause. How is this going to be as this hormone hell just gets worse and worse without me being able to help my own body with what is actually available?
I tillegg skal vi flytte hjem om 6 mnd. Og slik som det ser ut nå skal vi flytte til et sted som har sykehus. Det er litt godt kjenner jeg. De fleste steder jeg har bodd, har kun hatt legekontor. Det som er latterlig er at dette sykehuset har kun PCI- avdeling i normal arbeidstid. Denne avdelingen stenger klokken 16:00 på hverdager og er ikke åpen i helgen. Dersom jeg skulle få et tilbakefall av dette er jeg da avhengig av å bli fløyet i luftambulanse til nærmeste sykehus. Så jeg får håpe at dersom dette skulle skje, så vil det skje før klokken 16:00, på en hverdag, eller eventuelt en dag det er fint vær slik at det er mulig å fly til nærmeste sykehus. Alt annet vil i beste fall medføre store varige skader på mitt hjerte, eller kanskje mer trolig død. Trøsten min er at om vi skulle flyttet hjem, dit vi bodde før vi flyttet til Tyskland, så hadde reiseveien uansett vært 2 timer minst i ambulanse. Slik at jeg uansett ville vært totalt uten mulighet til å få hjelp innen de 2 timene som er anbefalt ved hjerteproblemer. På den måten kan man vel si at det å flytte dit vi skal, har jeg jo faktisk bedret sjansene mine til å få hjelp. Jeg vet ikke om det er positivt eller deprimerende!!
In addition, we are moving home in 6 months. And as it stands now, we are moving to a place that has a hospital. I know that's good. Most places I have lived have only had a doctor's office. What is ridiculous is that this hospital only has a PCI department during normal working hours. This department closes at 4:00 PM on weekdays and is not open on weekends. If I were to have a relapse of this, I would then be dependent on being flown by air ambulance to the nearest hospital. So I have to hope that if this were to happen, it would happen before 4:00 PM, on a weekday, or possibly on a day when the weather is nice so that it is possible to fly me to the nearest hospital. Anything else would at best result in major permanent damage to my heart, or perhaps more likely death. My consolation is that if we were to move home, where we lived before moving to Germany, the journey would have been at least 2 hours by ambulance anyway. So that I would have been completely without the possibility of getting help within the 2 hours recommended for heart failure anyway. In that way, you could say that by moving where we are going, I have actually improved my chances of getting help. I don't know if that's positive or depressing!!
Legg til kommentar
Kommentarer