Det har rett og slett vært tøft for meg i det siste. Her kommer et langt hjertesukk. Eneste grunnen til det er at det er dette som har opptatt meg den siste tiden. Tynget meg. Stjålet tid, energi, skaperlyst og humør. Kanskje kan det være til nytte for noen andre å dele sine prosesser? Kanskje er det helt irrelevant. For meg vil det kanskje hjelpe å få dette «ned på papiret» og dermed forhåpentligvis ut av hodet, og det er tross alt derfor jeg laget denne hjemmesiden til å begynne med. For noen vil det å oppleve noe så plutselig og for mange traumatisk som SCAD, sette i gang noen livsendrende prosesser. Skape noen nye og mange ganger skremmende tankeprosesser og evalueringer. Det kan skape klarhet, være opplysende – men ikke alltid føles like positivt når man står midt i det. Jeg må presisere at jeg tror aldri "ting skjer mot meg". Jeg har aldri i mitt liv kjent på offermentalitet eller skjørhet. Men jeg har alltid hatt en ekstrem trang til å forstå følelser og situasjoner, andre mennesker og reaksjoner. Jeg vil alltid komme til bunns i ting og har ekstremt behov for å forstå for å kunne gå videre!
It's simply been tough for me lately. Here comes a long sigh. The only reason for that is that this is what has been keeping me busy lately. It's weighing me down. It's stolen my time, energy, creativity and mood. Maybe it might be useful for someone else to share my processes? Maybe it's completely irrelevant. For me, it might help to get this "down on paper" and thus hopefully out of my head, and that's why I created this website to begin with. For some, experiencing something as sudden and for many traumatic as SCAD will initiate some life-changing processes. Create some new and often frightening thought processes and evaluations. It can create clarity, be enlightening - but it doesn't always feel as positive when you're in the middle of it. I must clarify that I never believe "things happen to me". I have never in my life experienced a victim mentality or fragility. But I have always had an extreme urge to understand feelings and situations, other people and reactions. I always want to get to the bottom of things and have an extreme need to understand in order to move forward!
Jeg har lenge hatt noen store og forvirrende tanker. Jeg har sett ting i min omgang jeg ikke setter pris på. Jeg har fått endret perspektiver på hva og hvem som er viktig for meg. Perspektiver på hvordan jeg ønsker å leve. Til og med hva jeg ønsker at livet skal inneholde. Jeg har blitt dypt skuffet. Og jeg har tatt tak i og forsøkt å få klarhet i ting som har skapt stor uro, vært konfliktfylt og vanskelig for meg over lang tid. Og som ikke har sett ut til å bare gå over av seg selv, som jeg kanskje hadde håpet litt på. Det å innse at familie, oppvekst, de du har hatt rundt deg er hoveddelen av det som har formet deg, men det er på ingen måte det som definerer deg, har tatt så utrolig lang tid for meg! Det har tatt fra meg så mye tid og energi. Jeg har aldri følt meg lik min familie, men jeg har alltid hatt en tanke om at det er de som er idealet. Jeg er blitt det fortalt uten ord. Det er de man skal strebe etter å ligne på. Det er det som er hederlig og respektabelt. Det har vært arroganse. Hersketeknikker. Ovenfra og ned tankegang og hierarki så lenge jeg kan huske!
I have had some big and confusing thoughts for a long time. I have seen things in my surroundings that I do not appreciate. I have had changed perspectives on what and who is important to me. Perspectives on how I want to live. Even what I want life to contain. I have been deeply disappointed. And I have taken hold of and tried to gain clarity on things that have caused great unrest, been conflict-filled and difficult for me for a long time. And that have not seemed to just go away on their own, as I might have hoped. Realizing that family, upbringing, those you have had around you are the main part of what has shaped you, but it is in no way what defines you, has taken such an incredibly long time for me! It has taken so much time and energy from me. I have never felt like my family, but I have always had the thought that they are the ideal. I have been told that without words all the time. Those are the ones you should strive to be like. That is what is honorable and respectable. There has been arrogance. Dominance techniques. Top-down thinking and hierarchy for as long as I can remember!
Kanskje er det litt sånn at vi i familier skaper roller lenge før vi skjønner at vi spiller dem. Kanskje spiller vi slike roller lenge, men feiltolker hvilken rolle det er man egentlig har? Du kan være «den sterke», «problembarnet», «stakkaren», «lederen», «den som fikser alt», «den som får skylden», hva som helst. De fleste familiemedlemmer har nok ulike roller de utfyller. Disse rollene oppstår ikke fordi vi velger dem, men mer fordi vi trenger dem for å fungere som gruppe. Det rare er, selv når du blir voksen, fortsetter kroppen din ofte å tro at dette er en rolle man må fortsette å spille for og føle seg trygg. Uansett hvilken rolle man har hatt. Kanskje er det en av grunnene til at det er så vanskelig å være god med seg selv, sette grenser, skape en ekte forståelse av en situasjon for seg selv. Å trå utenfor sin rolle vil føles farlig og utrygt for alle!
Maybe it's a bit like this: in families we create roles long before we realize we're playing them. Maybe we play such roles for a long time, but misinterpret what role we actually have? You can be "the strong one", "the problem child", "the poor one", "the leader", "the one who fixes everything", "the one who gets the blame", whatever. Most family members probably have different roles that they fill. These roles don't arise because we choose them, but more because we need them to function as a group. The strange thing is, even when you become an adult, your body often continues to believe that this is a role that you have to continue to play and feel safe for. No matter what role you've had. Maybe that's one of the reasons why it's so difficult to be kind to yourself, set boundaries, create a real understanding of a situation for yourself. Stepping outside your role will feel dangerous and unsafe for everyone!
Det å sette grenser for de nærmeste føles for meg helt forferdelig. Så aggressivt på en måte. Og selv om jeg lenge har visst at det er nødvendig, og riktig, har jeg ikke helt klart å gjøre det. Det er tidligere erfaringer som forteller oss hva som er trygt og hva som er farlig. Jeg er vant til å stå i turbulente forhold. Kanskje har hele systemet mitt vært programmert slik. Kaos betyr normalitet. Konflikt betyr at man har en relasjon. Stillhet er farlig. Stillhet betyr at man har mistet familien sin. Krangel og diskusjon betyr at de fortsatt er der og at de bryr seg. Egentlig er det selvfølgelig ikke slik. Dette destruktivt! Det er ikke et sunt miljø å være i. Det er ikke normalt å heller ville bli kjeftet på, enn mangel på kontakt. Hvorfor skal man ville ha kontakt med noen som gjør at du føler deg dårlig om deg selv? Utestengt og mobbet?
Setting boundaries for those closest to me feels absolutely terrible. So aggressive in a way. And even though I've known for a long time that it's necessary and right, I haven't quite managed to do it. There are previous experiences that tell us what's safe and what's dangerous. I'm used to being in turbulent relationships. Maybe my whole system has been programmed like this. Chaos means normality. Conflict means that you have a relationship. Silence is dangerous. Silence means that you've lost your family. Arguments and discussions mean that they're still there and that they care. Of course, that's not actually the case. This is destructive! It's not a healthy environment to be in. It's not normal to want to be yelled at, rather than lack of contact. Why would you want to have contact with someone who makes you feel bad about yourself? Excluded and bullied?
Jeg tror det handler om at jeg gjennom livet har lært nettopp dette. Kaos=normalitet. Konflikter=folk bryr seg. Stillhet = fare. Det er farlig å stå aleine. Jeg har også vent meg til at ved å stå i stormene og konfliktene så tror jeg at jeg har kontroll. Jeg vet hva som blir sagt rundt meg. Jeg kjenner strømmen. Jeg kjenner situasjonen. Tror jeg….. Når man da har satt sine grenser. Stengt folk ute. Hindrer de fra innsyn i livet sitt. Gjort egentlig alt det som skal til for å finne ro og fred i livet sitt. Hvorfor føler man da på uro, tomhet, kjedsomhet, Redsel? Jeg har mistet det jeg så lenge har feiltolket som kontroll!
I think it's about the fact that I've learned this throughout my life. Chaos = normality. Conflicts = people care. Silence = danger. It's dangerous to stand alone. I've also gotten used to the fact that by standing in the storms and conflicts I believe I have control. I know what's being said around me. I know the flow. I know the situation. I think... When you've set your boundaries. Shut people out. Prevent them from seeing into your life. Really done everything it takes to find peace and quiet in your life. Why do you feel restlessness, emptiness, boredom, fear? I've lost what I've misinterpreted as control for so long!
Jeg har lært at dette er helt naturlige reaksjoner. Dette er nytt. Det er rett og slett noe man må trene på. Det å sette grenser. Det å se på ro som noe godt og positivt. Det å legge ting bak seg. Det er riktig, men ingen kan si at det er enkelt. Jeg tror på min egen dømmekraft og magefølelse. Det å ikke lage dramatikk ut av enkle handlinger føles rart. Jeg gjør ingenting lengre fordi jeg forventer eller krever visse utfall. Jeg kutter ikke kontakt i håp om å endre situasjoner. Jeg bare føler at jeg etter lang tid klarer å se situasjoner for det de faktisk er, sette grenser for også de som er meg nærmest, og tenke at jeg har et ansvar for egen helse og meg selv, men også min mann og barn. Dette er ikke noe som skal prakkes på dem. De skal ikke måtte oppleve slik dysfunksjonalitet eller mennesker som føler seg berettiget til å oppføre seg aggressivt, truende og går fysisk til angrep på mennesker eller dyr, fordi jeg ser på det som normalt eller noe vi bare må tåle. Det er mitt ansvar!
Kanskje er det derfor jeg endelig klarer å sette grenser for meg selv, og ønsker å trene på nettopp det å bare gå videre på det som er min rette og mente vei!
I have learned that these are completely natural reactions. This is new. It is simply something that you have to practice. Setting boundaries. Seeing calm as something good and positive. Putting things behind you. That is true, but no one can say that it is easy. I believe in my own judgment and gut feeling. Not making drama out of simple actions feels strange. I no longer do anything because I expect or demand certain outcomes. I do not cut off contact in the hope of changing situations. I just feel that after a long time I am able to see situations for what they actually are, set boundaries for those closest to me, and think that I have a responsibility for my own health and myself, but also for my husband and children. This is not something that should be forced on them. They should not have to experience such dysfunction or people who feel justified in behaving aggressively, threateningly and physically attacking people or animals, because I see it as normal or something we just have to endure. It is my responsibility! Maybe that's why I'm finally able to set limits for myself, and want to practice just moving forward on what is my right and intended path!
Legg til kommentar
Kommentarer