Stressmestringsreisen / The stress management journey

Jeg er åpenbart i en periode hvor jeg forsøker å finne litt ut av ting. På mange forskjellige plan.
Jeg har kommet til en del åpenbaringer, rundt meg selv, og tenkte derfor at jeg kunne dele litt i håp om at det kunne være gode tanker for andre også.

I am obviously in a period where I am trying to figure things out. On many different levels. I have come to some revelations, around myself, and therefore thought that I could share a little in the hope that it could be good thoughts for others too.

Det ene er at jeg har hatt en kronisk «allergi» mot en del ord. Det høres helt latterlig ut. Men jeg har aldri vært en «åndelig» person, jeg vil velge pilates over Yoga hver eneste gang fordi jeg ikke håndterer fokuset på «det indre», pust og stemningen særlig bra. Det gir meg fysisk kløe å snakke om sjel og det åndelige. Men hvorfor er det egentlig slik? Jeg har brukt ganske mye tid på å tenke på akkurat dette. Fordi selv om jeg vet at jeg aldri kommer til å bli «alternativ», føler jeg at denne staheten og dømmende tankeganger på noen områder holder meg tilbake og gjør ting vanskeligere for meg enn det behøver å være.

One is that I have had a chronic “allergy” to some words. It sounds completely ridiculous. But I have never been a “spiritual” person, I would choose Pilates over Yoga every single time because I don’t handle the focus on “the inside”, breathing and mood very well. It gives me a physical itch to talk about soul and spirituality. But why is that really the case? I have spent quite a lot of time thinking about this very thing. Because even though I know that I will never be “alternative”, I feel that this stubbornness and judgmental mindset in some areas is holding me back and making things harder for me than they need to be. And I therefore want to share some thoughts I have around some parts of this.

Jeg får bare hoppe i det. Dette er et tema jeg finner veldig interessant, men som jeg ikke har turt å snakke noe særlig med noen om. Av frykt for å bli oppfattet «på en spesiell måte». Jeg vil ikke være hun som snakker om åndelige og sjelelige ting. Nå skinner mine egne fordommer gjennom her. Men til mitt eget forsvar er jeg en person som tror på det håndfaste og beviselige. På det fysiske og fysiologiske. Så nå når jeg sier at jeg helt siden jeg var ungdom har vært klar over at jeg har vært hypersensitiv, er dette noe som smerter litt i mitt pragmatiske hode. 

Det «sjelelige» med å være sensitiv passer bare ikke sammen med det jeg oppfatter som min personlighet. Som er av styrke og pragmatikk. Jeg har derfor bare skjøvet dette vekk, forsøkt å undertrykke og forklare bort de tingene jeg vet henger sammen med akkurat denne siden av meg. Og det har ikke fungert noe bra, for å si det slik.

I just have to jump in. This is a topic that I find very interesting, but that I haven't dared to talk about much with anyone. For fear of being perceived "in a special way". I don't want to be the one who talks about spiritual and soulful things. Now my own prejudices are shining through here. But in my own defense, I am a person who believes in the tangible and demonstrable. In the physical and physiological. So now when I say that ever since I was a teenager I have been aware that I have been hypersensitive, this is something that hurts a little in my pragmatic head. The "soulful" aspect of being sensitive just doesn't fit with what I perceive as my personality. Which is of strength and pragmatism. I have therefore just pushed this away, tried to suppress and explain away the things that I know are connected to this particular side of me. And it hasn't worked very well, to put it that way.

Så hva innebærer dette da? Det betyr egentlig bare at jeg er ekstremt sensitiv for menneskers humør, stemninger, svingninger, endringer, lyder, lukter, lys, farger, valg av ord, alt mulig egentlig. Og «problemet» ligger egentlig at jeg tar disse tingene til meg som om det var mitt eget. Når jeg går inn i et rom med mange mennesker skanner min hjerne øyeblikkelig rommet på millisekunder. Og jeg føler alles humør, interaksjoner, blikk og kroppsspråk. Jeg plukker opp på stemninger i rommet, fargene, musikken, volum på samtalen, latter eller hvisking. Og hjernen min jobber med dette på en måte hvor jeg trekker fram tidligere erfaringer, tanker, opplevelser og følelser. Så i tillegg til alle inntrykkene gjenopplever jeg ofte tidligere erfaringer i samme stunden.
Jeg har ofte følt meg utbrent og sliten, og hatt sterk følelse av at jeg ønsker å unngå sosiale samlinger. I store samlinger er det slitsomt fordi det er så mye, i mindre samlinger er det slitsom fordi det blir så mye mer intenst og tydelig alt sammen. Jeg tror det hadde vært lett å utvikle ting som sosial angst på grunn av dette. Og jeg har ofte hatt dårlig samvittighet fordi jeg har kjent på at jeg har så mye større behov for alenetid og ro, enn min mann. Og har heller bare ignorert dette behovet, og dermed også blitt utslitt og nedstemt. Det har vært litt vanskelig å forklare. Derfor har alt dette alltid føltes som en hemsko, som noe negativt jeg bærer med meg og som jeg ikke slipper unna uansett hvor mye jeg prøver.

So what does this mean? It really just means that I am extremely sensitive to people's moods, moods, fluctuations, changes, sounds, smells, light, colors, choice of words, everything really. And the "problem" is that I take these things in as if they were my own. When I enter a room with a lot of people, my brain instantly scans the room in milliseconds. And I feel everyone's mood, interactions, looks and body language. I pick up on the moods in the room, the colors, the music, the volume of the conversation, laughter or whispering. And my brain works with this in a way where I draw on previous experiences, thoughts, experiences and feelings. So in addition to all the impressions, I often relive previous experiences in the same moment. I have often felt burned out and tired, and have had a strong feeling that I want to avoid social gatherings. In large gatherings it is tiring because there is so much, in smaller gatherings it is tiring because everything becomes so much more intense and clear. I think it would have been easy to develop things like social anxiety because of this. And I have often had a guilty conscience because I have felt that I have such a much greater need for alone time and peace than my husband. And have instead just ignored this need, and thus also become exhausted and depressed. It has been a bit difficult to explain. That is why all of this has always felt like a hindrance, like something negative that I carry with me and that I cannot escape no matter how hard I try.

Det som er litt trist i denne sammenhengen, er at dersom jeg hadde lagt tid side denne dømmende og forutinntatte holdningen jeg har rundt nettopp det følsomme og sjelelige, og heller brukt litt bedre tid på å sette meg inn i hva det vil si å være hypersensitiv, så hadde jeg kunne gjort livet mitt veldig mye lettere og hyggeligere.
Derfor vil jeg nå aktivt jobbe med å finne denne balansen. Mellom meg som en sterk pragmatiker og mine mer emosjonelle sider. Her er det jeg har funnet ut først i sommer, som jeg skulle ønske jeg hadde visst tidligere.

What is a little sad in this context is that if I had put aside this judgmental and prejudiced attitude that I have around the sensitive and soulful, and instead spent a little more time getting to know what it means to be hypersensitive, I could have made my life a lot easier and more pleasant. Therefore, I will now actively work on finding this balance. Between me as a strong pragmatist and my more emotional sides. Here is what I found out only this summer, which I wish I had known earlier.

Ja, det fører mye slitsomt med seg å være hypersensitiv, men det er også en stor styrke dersom man kjenner til hvordan man fungerer, klarer å styre oppmerksomheten bedre, og utnytter det at man faktisk er lett å influere og motivere dersom jeg er god til å styre omgivelsene etter hva som er mine behov. For eksempel har jeg funnet ut at jeg kan styre mitt eget humør veldig enkelt. Det handler om å være bevisst på hvordan jeg har det rundt meg. Er det rotete rundt meg, har jeg det rotete inni meg. Jeg har laget meg spilleliste for å styre stemningen i huset når jeg er alene som jeg tenker jeg godt kan dele dersom noen er interessert. Jeg er bevisst på lyset i huset. Når jeg skal gjøre skolearbeidet mitt her hjemme, passer jeg på at arbeidsplassen min er innbydende og inspirerende. Jeg bruker tid på egenpleien og tenker over hva jeg tar på meg. Jeg har farger og materialer i interiør og i blomster som løfter og inspirerer meg, ikke som følger moter. Jeg skriver dagbok og jeg passer på hva jeg spiser og drikker. Og så en ting som har overrasket meg svært mye! Men jeg har blitt bevisst på hvordan jeg beveger meg. Jeg gjør ingenting i hast lengre. Jeg er bevisst på alle mine bevegelser. Hvordan jeg beveger meg, sitter og prøver å passe på holdningen min når jeg går. Og hovedpoenget med å være bevisst på akkurat dette er at jeg finner det svært nyttig å senke tempoet i kroppen. Ved å være bevisst alle bevegelser, aldri haste eller stresse, gå rolig og puste godt, senker man naturlig stressnivået i kroppen. Og det funker!!! Bonusen er jo selvfølgelig at man blir litt mer elegant i samme slengen, så man har ingenting å tape på å forsøke.

Yes, being hypersensitive is very tiring, but it is also a great strength if you know how you function, manage to control your attention better, and take advantage of the fact that you are actually easy to influence and motivate if you are good at controlling your surroundings according to your needs. For example, I have found that I can control my own mood very easily. It is about being aware of how I feel around me. If it is messy around me, I have it messy inside me. I have made a playlist to control the mood in the house when I am alone, which I think I can share if anyone is interested. I am aware of the light in the house. When I am doing my schoolwork here at home, I make sure that my workplace is inviting and inspiring. I spend time on self-care and think about what I wear. I have colors and materials in my interior and in flowers that lift and inspire me, not that follow fashion. I write a diary and I watch what I eat and drink. And then something that has surprised me a lot! But I have become aware of how I move. I don't do anything in a hurry anymore. I am aware of all my movements. How I move, sit and try to watch my posture when I walk. And the main point of being aware of this is that I find it very useful to slow down the pace of my body. By being aware of all movements, never rushing or stressing, walking calmly and breathing well, you naturally lower the stress level in your body. And it works!!! The bonus is of course that you become a little more elegant at the same time, so you have nothing to lose by trying.

Andre fordeler med å være hypersensitiv er at man er god til å lese mennesker og rom. Og dersom man i motsetning til meg bruker tid på å forstå hva det innebærer å ha slik sensitivitet, vil man på en helt unik måte kunne være til hjelp og støtte for andre, beskytte seg selv og nære, unngå skuffelser og ha sunnere og bedre omgivelser for en selv og sine nære. Man kan absolutt bli bedre til å sette grenser for seg selv, og bli bedre til å ta hensyn til egne behov. Forberede seg godt på situasjoner man vet kan bli krevende og dermed få bedre opplevelser. 

Så jeg har kommet til at jeg ikke lengre skal være skamfull for denne egenskapen, jeg vil snakke om den i håp om at flere åpner seg og deler, og jeg vil omfavne dette slik at jeg bedre kan forstå og utnytte disse tingene som absolutt kan jobbe til min fordel framfor å ødelegge for meg. Og overbevise meg selv om at det at man er følsom og sensitiv også kan være fysiologisk, beviselig og noe håndfast. Og på ingen måte er ikke det samme som svakhet. Jeg har nok en vei å gå med akkurat dette…..