Jeg fikk en mail som gikk så veldig inn på meg. Det var en dame som snakket om hvordan hun etter SCAD hadde en følelse av å ikke lengre vite hvem hun var, og slet med å finne seg til rette i det hun selv føler var en redusert utgave av seg selv. Dette går alltid like sterkt inn på meg. Jeg forstår mye av tankene bak en slik følelse.
I got an email that really touched me. It was from a woman who talked about how after SCAD she felt like she no longer knew who she was, and struggled to find her place in what she felt was a reduced version of herself. This always gets me. I understand a lot of the thinking behind such a feeling.
Jeg tror det er viktig å tenke over at ingen er bare èn ting. Og for meg har det vært viktig å vite at selv om jeg ikke lengre kunne drive med de aktivitetene som jeg følte definerte hvilken type person jeg var, Så betyr ikke det at jeg er redusert eller at jeg ikke lengre er meg selv. Men det er utrolig og litt skremmende hvor sterkt dette sitter i. Jeg drar fortsatt fram at jeg har fløyet paraglider og padlet på små og store ekspedisjoner - selv om jeg vet at det nok ikke blir mye av det framover. Så jeg må presisere at jeg har ikke alle løsningene på dette. MEN jeg kan si noe om hva som har hjulpet meg.
I think it's important to think about the fact that no one is just one thing. And for me it's been important to know that even though I can no longer do the activities that I felt defined the type of person I was, it doesn't mean that I'm diminished or that I'm no longer myself. But it's incredible and a little scary how strong this is. I still bring up the fact that I've flown paragliders and paddled on small and large expeditions - even though I know there probably won't be much of that in the future. So I have to clarify that I don't have all the solutions to this. BUT I can say something about what has helped me.
Jeg måtte gjøre en liten selvransakelse for å komme fram til at jeg består av mer enn bare to aktiviteter jeg synes det er gøy å drive med. Og når jeg tok opp igjen min gamle interesse for podkast og startet denne hjemmesiden oppdaget jeg at det faktisk er svært viktig for meg å utfordre meg selv kreativt. Jeg oppdaget iver, glede, spenning, skuffelse, alle slags følelser. Og alle var engasjerende og spennende for meg. Dette fikk meg ut av det tunge og vanskelige. Identitetskrisen. Jeg har ganske enkelt valgt å fokusere på en annen del av meg selv, som jeg egentlig ikke var klar over fantes før jeg begynte.
I had to do a little soul-searching to realize that I consist of more than just two activities that I find fun to do. And when I rekindled my old interest in podcasting and started this website, I discovered that it is actually very important for me to challenge myself creatively. I discovered eagerness, joy, excitement, disappointment, all kinds of emotions. And they were all engaging and exciting to me. This got me out of the heavy and difficult. The identity crisis. I have simply chosen to focus on another part of myself, which I didn't really know existed before I started.
Det er ikke alle som opplever å måtte utforske flere sider av seg selv. Det er mange negative og vonde sider av å oppleve akutt sykdom og det traumet det innebærer. Men akkurat dette slår jeg et slag for at man kan tenke på som en positiv ting. En mulighet til å lære seg selv å kjenne på en dypere og mer givende måte. For meg var det kreativitet som var forløsende. For deg kan det være noe HELT annet......Det er spennende!!
Not everyone feels the need to explore more sides of themselves. There are many negative and painful sides of experiencing acute illness and the trauma it entails. But this is exactly what I would argue can be thought of as a positive thing. An opportunity to get to know yourself in a deeper and more rewarding way. For me, it was creativity that was redeeming. For you, it may be something COMPLETELY different......It's exciting!!
Legg til kommentar
Kommentarer