Nyttig å dele det vanskelige? / Useful to share the difficult?

Jeg liker så godt å dele de tankene og det jeg har kjent på at har fungert for meg. Kanskje kan det da være til nytte for noen andre?! Jeg har nok en overbevisning om at det er det man bør bidra med om man kan. At det å dele det man synes er vanskelig kan gjøre at man overfører sine redsler, bekymringer og tanker til andre. Men det kan vel kanskje være like stor nytte i å dele det man ikke helt får til, det man fortsatt jobber med og det man synes er virkelig vanskelig? Så selv om det naturlig byr meg imot, tenker jeg kanskje at det har en verdi å gjøre akkurat dette. Jeg er ingen SCADguru. Jeg kan bare dele av mine erfaringer.

I really enjoy sharing those thoughts and what I have known that has worked for me. Maybe it can be useful for someone else?! I have a conviction that that is what you should contribute if you can. That by sharing what you find difficult can make you give others your fears and worries. But perhaps there can be just as much power in sharing what you can't quite deal with, what you are still working on and what you find really difficult? So even though it naturally comes back to me, I think that maybe there is value in doing exactly this. I don't have the answers to any of this. I can only share my experiences.

Det jeg nok har funnet aller vanskeligst med alt dette er at jeg ikke kan gi min datter den lillebroren eller lillesøsteren vi ønsket. Det har vært, og fortsetter å være det aller tyngste for meg. Det kommer over meg med jevne mellomrom som en bølge av skam og sorg. Jeg hadde syntes det var mye lettere om det viste seg at vi ikke lengre kunne. Fordi jeg var for gammel eller noe slikt. Eller om vi bare bestemte oss for at det ikke var noe vi ønsket selv. Men det var ikke slik. Tvert imot. Det er virkelig vanskelig for meg, og jeg er oppriktig redd for at det skal bli en slags livslang vond følelse jeg vil fortsette å holde over meg selv.

What I have probably found the hardest thing about all of this is that I can't give my daughter the little brother or sister we wanted. That has been, and continues to be, the hardest thing for me. It comes over me regularly like a wave of shame and sadness. I feel it would be much easier if it turned out that we couldn't anymore. Because I was too old or something like that. Or if we just decided that it wasn't something we wanted ourselves. But it wasn't like that. Quite the opposite. It's really hard for me, and I'm genuinely afraid that it will become some kind of lifelong bad feeling that I will continue to hold onto.

Jeg savner så veldig følelsen av å ikke være redd min egen kropp. Jeg har alltid hatt en tanke om at jeg klarer ekstremt mye mer enn hva jeg selv tror, og bare fortsatt å utfordre meg selv på både utholdenhet og styrke. Jeg har oppnådd noen av de tingene jeg er aller mest stolt av i livet fordi jeg har kunnet presse meg selv så langt. Det har blitt min identitet. Det har blitt det ingen kan ta fra meg. Ingen kan si at jeg er en person som ikke kaster meg inn i utfordringer med hud og hår. Så hvem er jeg nå da? Annet enn en skjør og «gammel» dame?

I really miss the feeling of not being afraid of my own body. I have always had the idea that I can do so much more than I think, and just continue to challenge myself in terms of both endurance and strength. I have achieved some of the things I am most proud of in life because I have been able to push myself so far. It has become my identity. It has become what no one can take away from me. No one can say that I am a person who does not throw myself into challenges with skin and hair. So who am I now? Other than a fragile and "old" lady?

Jeg liker ikke når andre bekymrer seg for meg. Jeg er ikke en person som må hensyntas. Når noen sier «nå må du roe ned» eller «nå må du ta vare på helsen» vet jeg egentlig at det er utelukkende av godhet og bekymring. Men det at noen skal bekymre seg for meg føles fortsatt som et nederlag. JEG bekymrer meg for andre, andre skal aldri måtte bekymre seg for meg. Det vekker en form for grunnleggende redsel i meg. Som at de rundt meg tenker på meg som en «stakkar». En av de første «redslene» jeg fikk etter SCAD var at omgivelsene mine skulle tenke annerledes om meg, og at jeg skulle bli assosiert med sykdom og tenkt skjør og svak.

I don't like it when others worry about me. I'm not a person who needs to be taken into account. When someone says "now you need to calm down" or "now you need to take care of your health" I really know that it's purely out of kindness and concern. But the fact that someone should worry about me still feels like a defeat. I worry about others, others should never have to worry about me. It awakens a kind of fundamental fear in me. Like those around me think of me as a "weakling". One of the first "fears" I had after SCAD was that my surroundings would think differently about me, and that I would be associated with illness and thought of as fragile and weak.

Jeg er redd fra å dø fra mitt barn. Jeg er redd for at hun skal måtte vokse opp uten meg. Jeg vil være her til hun blir så gammel at hun forventer at jeg skal bli borte. Og jeg føler meg maktesløs i akkurat dette. Som at jeg helt har mistet kontroll over når dette kommer til å skje. Til tross for at ingen mennesker har kontroll over akkurat dette. Jeg tenker at dette må være en svært naturlig tanke etter noe slikt, men fortsatt fullstendig unyttig og ubrukelig. Sykdommer, ulykker og elendighet kan ramme oss alle når som helst, og det å tenke på og bekymre seg for akkurat dette er på ingen måte produktivt. Det jeg kan gjøre er alt jeg kan for å holde meg sunn og frisk. Det er nok «det var nesten» tanken som gjør det vanskelig å slippe akkurat dette.

I'm afraid of dying. I'm afraid that my daughter will have to grow up without me. I want to be here until i'm so old that she expects me to be gone. And I feel powerless in this. Like I've completely lost control of when this is going to happen. Despite the fact that no one has control over this. I think this must be a very natural thought after something like this, but still completely useless. Accidents and misery can hit us all at any time, and thinking about and worrying about this is in no way productive. What I can do is everything I can to stay healthy and well. It's probably the "that was close" thought that makes it difficult to let go of this.