Det er få følelser jeg finner mer inspirerende enn å finne noe som gir oppriktig indre glede. Når man finner nye aktiviteter, sider av seg selv, eller glemte sider. Når man med alderen finner trygghet i å gjøre ting som man kanskje tidligere ikke har turt. Eller når man gjør noe til tross for at enkelte kanskje ikke har helt troen, eller heier på det du velger å gjøre. Eller på deg.
There are few feelings I find more inspiring than finding something that gives you inner joy. When you find new sides of yourself. Or forgotten sides. When, with age, you find confidence in doing things that you may not have dared to do before. Or when you do something despite the fact that some people may not have the faith, or are cheering on what you choose to do. Or on you.
Jeg tror på at det er en følelse som er helende. Jeg tror på at 20 årene er «verden for mine føtter» årene. Her leder du an. Her utforsker du. Er fryktløs og kompromissløs. 30 årene er preget forventningspress. Fra deg selv, fra samfunnet og fra miljøene man befinner seg i. De preges av at man innser at verden faktisk ikke er sort-hvitt. At mange av relasjonene man har hatt i ungdommen forsvinner. Man lærer så mye i disse årene.
I believe that it is a feeling that is healing. I believe that the 20s are the "world at my feet" years. Here you are in lead. Here you explore. Are fearless and uncompromising. The 30s are characterized by pressure of expectations. From yourself, from society and from the environments you find yourself in. They are characterized by the realization that the world is not actually black and white. That many of the relationships you have had in your youth disappear. You learn so much in these years.
Mens når man kommer i 40 årene finner man gjerne litt mer ro. Ro i en selv, ro i livet og i forventninger. Disse årene føler jeg inneholder en form av «sortering» og rydding i alt man har forsøkt å gape over. Hvor livsro og mening blir ekstra viktig. Men hvor selvrealisering kanskje får litt større plass.
Whereas when you reach your 40s, you tend to find a little more peace. Peace in yourself, peace in life and in expectations. I feel these years contain a form of "sorting" and clearing out everything you have tried to understand and find answers to. Where peace and meaning become extra important. And where self-realization maybe gets a bigger place.
Her føler jeg absolutt jeg befinner meg. Naturligvis forsterket av SCAD. Hvor ryddingen og sorteringen av hva som er viktig, hvilke behov jeg har og det å finne løsninger på de humpene man opplever tar veldig stort fokus. Det kan være noen krevende ting å ta tak i. Både i en selv, i omgivelsene og i praktiske ting.
This is where I definitely feel I belong. Naturally reinforced by SCAD. Where the clearing and sorting of what is important, what needs I have and finding solutions to the bumps you experience takes a lot of focus. There can be some demanding things to deal with. Both in yourself, in your surroundings and in practical things.
Jeg har valgt å se på dette som positivt. Og føler at helsesituasjonen blir lettere å håndtere ved at jeg selv kan ta aktive valg for å føle meg bedre. Jeg tørr og klarer i mye større grad å tenke de tankene jeg tidligere har sett på som litt flåsete eller banale i forhold til selvutvikling og selvrealisering. Ta hensyn til egne behov i mye større grad. Dette tror jeg kommer naturlig med alderen, men for meg handlet det i veldig stor grad om helsesituasjonen. Det gir absolutt en form for klarhet og et ønske om å bruke tid og energi på det som er viktig i livet.
I have chosen to see this as positive. And I feel that the health situation is easier to handle because I can make active choices myself to feel better. I dare and am much more able to think the thoughts that I have previously seen as a bit shallow or banal in relation to self-development and self-realization. Take my own needs into account to a much greater extent. I think this comes naturally with age, but for me it was very much about the health situation. It gives absolute clarity and a wish to spent my time and energy on whats important in life.
Jeg ville ha en post om dette. Nettopp for at jeg tenker jeg ikke er alene om akkurat denne tanken. Vi er flere som ikke har hatt oss selv nok i fokus og brukt veldig mye energi på å tenke på andres ve og vel. Og forståelsen av at vi blir bedre mamma, partner, venn, familiemedlem og generell samfunnsborger når vi også bruker litt av vår tid på det vi faktisk egentlig har behov for.
I wanted to post about this. Precisely because I think I'm not alone in this particular thought. There are more of us who haven't focused enough on ourselves, and have spent a lot of energy thinking about the well-being of others before ourself. The understanding that we become better mothers, partners, friends, family members and general citizens when we also spend some of our time on what we actually need.
Legg til kommentar
Kommentarer