Jeg har fått noen rare kommentarer og spørsmål i det siste....Eller...De er rare for meg i alle fall. Det kan hende de er helt på sin plass. De handler ofte om at jeg provoserer fram en følelse av at jeg er "utakknemlig" for at det har gått så tilsynelatende bra og lett for meg i forhold til mange andre. Jeg har et veldig fokus på trening og aktivitet. Mange andre har mer enn nok med å bare være takknemlig for å leve,- er den gjennomgående beskjeden. Er det noe i dette? Er jeg utakknemlig?
I've gotten some strange comments and questions lately....Or...They're strange to me anyway. They may be completely appropriate. They're often about me provoking a feeling that I'm "ungrateful" for things having gone so seemingly well and easily for me compared to many others. I have a very strong focus on training and activity, and many others have enough to just be grateful to be alive is the message I'm getting. Could this be the case? Am I ungrateful?
Jeg har flere ganger forsøkt å skrive dette innlegget. Det føles på en måte litt viktig. Det blir altså så evig langt. Det blir ofte fullpakket av frustrasjon. Kanskje ikke så hyggelig lesing. Så jeg velger å prøve en annen innfallsvinkel. La meg prøve å gi et inntrykk av hvorfor dette er så viktig for meg.......
I have tried several times to write this post. It feels important somehow. It just gets way to long using words. Words of frustration. Maybe not such a pleasant read. So I choose to try a different approach. Let me try to give an impression of why this is so important to me.....
Dette er min far og søster i kjent positur, i vårt paradis. Hytten hvor vi kan fiske, jakte, plukke bær og nyte natur og stillhet. Dette er vår kunnskapsarv. Dette har vår familie gjort nøyaktig på dette stedet i generasjoner.
This is my father and sister in a familiar pose, in our paradise. The cabin where we can fish, hunt, pick berries and enjoy nature and silence. This is our heritage of knowledge. This is what our family has done exactly in this place for generations.
Jeg trives aller best når jeg får leke. Prøve ting. Lære ting. Når jeg kan kjenne på den barnlige gleden det er å være fri og utfolde seg. Finne ut hvor mange fantastiske ting kroppen og hodet vårt kan utrette.
I feel my best when I get to play. Try new things. Learn things. When I can feel the childlike joy of being free and expanding my horizon. Discover how many amazing things our bodies and minds can accomplish.
Kjenne på følelsen av å være oppriktig sliten og utmattet. Kjenne på litt smerter og vite at man må faktisk bare fortsette uansett. Like greit å ikke vie slike uviktigheter for mye tanker.
The feeling of being genuinely tired and exhausted. Feeling some aches and pain, and knowing that you actually just have to keep going no matter what. Might as well not give such unimportant things too much thought.
Jeg elsker å være på tur med familie og venner. Likevel er det en helt ubeskrivelig meningsfull og deilig følelse å dra på tur alene. Sitte med hele ansvaret for egen sikkerhet og velvære. Kompromissløst dra dit man ønsker. Planlegge og utføre.
I love going on trips with family and friends. Yet it is an indescribably meaningful and wonderful feeling to go on a trip alone. Being fully responsible for your own safety and well-being. Going where you want without compromise. Planning and executing.
Oppleve følelsen av problemer og at det er bare du her. Du må faktisk løse dette. Gjøre det beste ut av situasjonen og finne løsninger. Det bygger selvtillit som ingenting annet! Som her for eksempel. Når hele turoppakningen ender opp med å bli våt helt i starten av turen etter en liten velt midtfjords. Det startet med litt frustrasjon, men jeg snudde ikke og jeg løste situasjonen. Deilig følelse!
Experiencing the feeling of having problems and that it's only you there to solve it. Make the best of the situation and find solutions. It builds self-confidence like nothing else!
Here for example. When the entire trip package ends up getting wet at the very start of the trip after a small rollover in the middle of the fjord. It started with a little frustration, but I didn't abort the trip and I solved the situation. Good feeling!
Den ubeskrivelige følelsen det er å dele det du kan og bryr deg om med barnet/barnene dine. Videreføre de gavene du selv har hatt i livet. Det er så mange timer bak meg for å komme dit jeg er nå i min kunnskap. Det er ingenting annet jeg kan dele på denne måten!
The indescribable feeling it is to share what you know and care about with your child/children. Pass on the gifts you yourself have had in life. There are so many hours spent getting to where I am in my knowledge. There is nothing else I can share in this way!
Jeg har ingen illusjoner om at jeg 100 % kan og bør leve livet slik jeg har gjort. Jeg har faktisk innsett at en del ting må jeg rett og slett bare gi avkall på. Men jeg har likevel som hovedmål å leve livet mitt så tett opp mot "det orginale" som overhodet mulig.
Og avslutter med dette:
Tenk om det er slik at mitt tilfelle ikke er noe lettere enn andres. At det ikke er er så ukomplisert som det ser ut som. Ei heller mindre smertefullt eller plagsomt enn mange andres. Tenk om det er slik at det livet jeg har levd fram til nå har lært meg noe. Om perspektiver, om at man må bare fortsette selv om det er smertefullt, om premien man får i enden av en utfordring. Om viktigheten av å leke og positivt tenke på muligheter framfor begrensninger. Er det egentlig rettferdig å be meg legge dette arbeidet bort uten å kjenne til hvorfor jeg behøver å fortsette?
I have no illusions that I 100% can and should live my life the way I have. I have also realized that some things I simply have to give up.
But my main goal is actually to live my life as close to "the original" as possible.
And I conclude with this:
Imagine if my case is not actually easier than others' even if it seems like it. That it is not as uncomplicated as it seems. Nor less painful or troublesome than many others'. Imagine if the life I have lived up to now has taught me something special. About perspectives, that you just have to continue even if it is painful, about the prize you get at the end of a challenge. About the importance of playing and thinking positively about possibilities rather than limitations.
Is it really fair to ask me to put this work away without knowing why I need to continue?
Legg til kommentar
Kommentarer