Politikk, samfunnets beste og økonomi vs helse / Politics, the good of society and economics vs. health

Fra øyeblikket jeg opplevde mitt SCAD-tilfelle til jeg hadde åpnet blodtilførselen til mitt hjerte igjen var det gått ca 30-40 minutter. Det ble presisert at det at jeg fikk hjelp så raskt var avgjørende for hvor begrenset skadene jeg opplevde var (selv om det så ganske ille ut på et tidspunkt) og varige plager jeg har opplevd i ettertid.
I det siste har jeg fulgt PCI-debatten i Norge. Det har selvfølgelig pågått lenge, spesielt i den landsdelen jeg har bodd i – og skal bo i når vi kommer hjem igjen. Men jeg registrerer at den kommer opp igjen med jevne mellomrom.

From the moment I experienced my SCAD until I had opened the blood supply to my heart again, it was about 30-40 minutes. It was clarified that the fact that I got help so quickly was crucial to how limited the damage I experienced was (even though it looked pretty bad at one point) and the lasting suffering I have experienced afterwards. Lately I have been following the PCI debate in Norway. It has of course been going on for a long time, especially in the part of the country where I have lived – and will live when we return home. But I notice that it comes up again at regular intervals.

Jeg registrerer det evige dilemmaet man står i. Ønsket om sentralisering, samling av kompetanse, spare penger og bemanningsproblematikk alltid er begrunnelsene i disse sammenhengene. Jeg personlig har vokst opp på en liten plass i Finnmark, og er dermed også godt vant til svært begrensede tilbud, lang reisevei, problematikk rundt vintervær, og en generell aksept for at man bare ikke har tilgjengelig rundt seg det mange andre i landet vårt har.
Jeg har også stor forståelse for prioriteringer. At man ikke kan legge til rette for «de få», når økonomien da tilsier at «de mange» ikke får den behandlingene de har behov for. Men noe i dette har gjort at jeg ønsket å sjekke litt. For hva innebærer «de få» egentlig?

I recognize the eternal dilemma that we are in. The desire for centralization, pooling of expertise, saving money and staffing issues are always the justifications in these contexts. I personally grew up in a small place in Finnmark, and am therefore also well accustomed to very limited offers, long travel distances, problems with winter weather, and a general acceptance that you just don't have what many others in our country have available around you. I also have great understanding of priorities. That you can't make things easier for "the few", when the economy then dictates that "the many" don't get the treatments they need. But something in this has made me want to check a little. Because what does "the few" actually mean?

På FHI sine sider fant jeg noen tall fra 2021 som jeg bet meg merke i. Fordi selv om SCAD-pasienter ikke er en stor gruppe på noen måte, er hjerteproblematikk og andre akutte tilstander faktisk ikke sjeldent på noen måte. For eksempel sier FHI i 2021 at ca 10 000 behandles årlig for hjerteinfarkt i Norge. 11 000 behandles for hjerneslag, 30 000 for atrieflimmer og 20 000 for hjertesvikt. Nær 1,2 millioner mennesker brukte legemidler for å behandle og forebygge hjerte og karsykdom. Grunnen til at jeg ønsket å si noe om dette er at dette er at jeg vet at det ved hjerteproblematikk eller ved slag er av så enormt stor betydning hvor raskt man får behandling. Ved hjerteproblematikk snakkes det ofte om et behandlingsvindu på ca 2 timer, hvor man øker sjansene betraktelig for å unngå kroniske, varige skader og problematikk i etterkant. Og død.

On the FHI website, I found some figures from 2021 that caught my attention. Because even though SCAD patients are not a large group by any means, heart problems and other acute conditions are actually not rare by any means. For example, in 2021, the FHI said that about 10,000 are treated annually for heart attacks in Norway. 11,000 are treated for strokes, 30,000 for atrial fibrillation and 20,000 for heart failure. Nearly 1.2 million people used medicines to treat and prevent heart and vascular disease. The reason I wanted to say something about this is that I know that when it comes to heart problems or strokes, how quickly you get treatment is of such enormous importance. When it comes to heart problems, there is often talk of a treatment window of about 2 hours, which significantly increases the chances of avoiding chronic, permanent damage and problems afterwards. And death.

Dette betyr at jeg finner fokuset og bakgrunnen for argumentasjonene jeg nevnte tidligere rett og slett galt. For det første er dette livsviktig og kritisk helsehjelp alle burde ha tilgjengelig uansett hvor man bor, men når PCI avdelingen i Bodø – som er et viktig knutepunkt for svært mange plasser i Nordland bare har åpen i normal arbeidstid i ukedagene – setter det en hel landsdel i en svært kritisk, sårbar og for svært mange enkeltmennesker i rett og slett en utrygg helsesituasjon. Jeg har som sakt stor forståelse for at samfunnet ikke skal tilpasse seg meg som enkeltmenneske, og for at hensynet til et flertall ofte må gå over små grupper. Men akkurat akutthelsehjelpen??

This means that I find the focus and background for the arguments I mentioned earlier simply wrong. Firstly, this is vital and critical health care that everyone should have access to regardless of where they live, but when the PCI department in Bodø – which is an important hub for many places in Nordland is only open during normal working hours on weekdays – it puts an entire region in a very critical, vulnerable and for many individuals in a simply unsafe health situation. As a matter of fact, I have great understanding that society should not adapt to me as an individual, and that consideration for the majority often has to override small groups. But what about emergency health care??