Så er det vanlig hverdag igjen, etter en litt mer hektisk og annerledes periode. Etter halvannen uke alene med lillemor, overrasket mannen min med å komme hjem litt tidligere en planlagt fra jobbtur. Ettersom det var min bursdag i går, var det en virkelig fin og omtenksom overraskelse. Jeg er heldig! I bursdagsgave fikk jeg en familietur til Köln, noe jeg gleder meg virkelig mye til. Jeg har lenge villet dra dit ettersom det ikke er så langt unna. Å oppleve nye steder med familien, er min absolutte favoritt-ting å gjøre.
Then it's back to normal, after a slightly more hectic and different period. After a week and a half alone with my little one, my husband surprised me by coming home a little earlier than planned from a work trip. Since it was my birthday yesterday, it was a really nice and thoughtful surprise. I'm lucky! As a birthday present, I got a family trip to Cologne, which I'm really looking forward to. I've wanted to go there for a long time since it's not that far away. And experiencing new places with my family is my absolute favorite thing to do.
Det har vært en tøff periode for meg i det siste. Perimenopausen har truffet meg hardt og nådeløst, og enkelte sykluser slår meg virkelig ut. Overtenkning, periodisk depresjon, periodisk angst, fysiske plager, aggresjon og en forferdelig selvfølelse. Jeg kan virkelig være så utrolig stygg med meg selv. I disse periodene finner jeg det vanskelig å gjøre egentlig de fleste tingene jeg vet er bra for meg å gjøre. Og kreativiteten sitter langt langt inne. Det meste av energi går egentlig bare til å komme seg gjennom hverdagen uten å gjøre for store skader. For meg selv og for omgivelsene. Derfor forsøker jeg hele tiden å finne ting og gjøre som gir klarhet og oversikt over situasjonen, bedrer situasjonen og gjør ting lettere for meg både mens det pågår og i tiden etter. Så langt har jeg ikke funnet så mye som hjelper, men jeg fortsetter optimistisk!
It's been a tough period for me lately. Perimenopause has hit me hard and mercilessly, and some cycles really knock me out. Overthinking, periodic depression, periodic anxiety, physical ailments, aggression and a terrible sense of self. I can really be so incredibly ugly with myself. During these periods, I find it difficult to actually do most of the things that I know are good for me to do. And creativity is far, far away. Most of my energy is really just going to get through everyday life without doing too much damage. To myself and to those around me. That's why I'm constantly trying to find natural ways and things to do that provide clarity and overview of the situation, improve the situation and make things easier for me both while it's happening and in the time after. So far, I haven't found much that helps, but I'm continuing optimistic!
Det ene er at sukker, koffein og alkohol bare må kuttes fullstendig ut i disse periodene. Det hjelper på ingen måte! Videre er det å opprettholde trening viktig, selv om det er det siste jeg vil gjøre ettersom de fysiske plagene jeg opplever i denne perioden virkelig slår meg ut. Det handler om å hjelpe kroppen med dopamin, og eliminere en del adrenalin. Søvn er vanskelig i denne perioden, så det er ekstra viktig å legge til rette for å forsøke å få god nok kvalitet på søvnen og nok av dette! Jeg er så trett og utmattet at det er nødt til å være en prioritet. Jeg passer på å ta tilskuddene og vitaminene jeg vet jeg har mangler på i perioder og som er bra for meg. Og det siste, som egentlig kan være aller mest vanskelig, er at jeg for alt i verden må forsøke å unngå stress og prøve å få til nok alenetid for å gi meg selv de små pusterommene jeg trenger for å komme meg gjennom dagen.
One is that sugar, caffeine and alcohol must simply be completely cut out during these periods. It doesn't help at all! Furthermore, maintaining exercise is important, even though it is the last thing I want to do as the physical ailments I experience during this period really wear me out. It is about helping the body with dopamine, and eliminating some adrenaline. Sleep is difficult during this period, so it is extra important to make arrangements to try to get good enough quality sleep and enough of it! I am so tired and exhausted that it has to be a priority. I make sure to take the supplements and vitamins that I know I am lacking in at times and that are good for me. And the last thing, which can actually be the most difficult, is that I must try to avoid stress above all else and try to get enough alone time to give myself the little breathing spaces I need to get through the day.
Det er virkelig tøft dette! Og jeg merker jo at dette bare blir verre og verre. Per nå har dette så stor innvirkning på livet mitt at jeg vet at jeg blir nødt til å ta en NY tur til gynekologen for å se om det kan finnes noe som kan hjelpe meg i disse periodene. Det er virkelig frustrerende for meg å gjøre det, fordi jeg har opplevd så utrolig mange ganger å ikke bli tatt på alvor og hvor problemene jeg opplever blir oversett som «hysteri» eller «klaging» fra min side. Hver gang jeg går til helseinstanser i håp om å få noen svar eller hjelp med disse tingene, går jeg ut med en følelse av at kanskje jeg bare er svak? Kanskje dette er noe man bare må akseptere og innse at er en del av det å være kvinne da? Noen ganger, slik som denne siste runden, er rett og slett så skremmende at jeg føler jeg virkelig er nødt til å fortsette å prøve.
This is really tough! And I notice that this is only getting worse and worse. As of now, this has such a big impact on my life that I know that I will have to make a NEW trip to the gynecologist to see if there is anything that can help me during these periods. It is really frustrating for me to do so, because I have experienced so many times not being taken seriously and where the problems I experience are ignored as "hysteria" or "complaining" on my part. Every time I go to health institutions in the hope of getting some answers or help with these things, I come out with a feeling that maybe I am just weak? Maybe this is something you just have to accept and realize is part of being a woman? Sometimes, like this last round, it is simply so scary that I feel like I really have to keep trying.
En av de tingene som skremmer meg aller mest er at de fysiske plagene er så store. Stikking og smerting i brystet, det økte indre stressnivået, ekstremt lav pulsvariasjon og vansker med å klare å slappe av gjør at jeg ofte tenker at disse hormonene virkelig kommer til å ta livet av meg. I de verste periodene har jeg sakt til mine nærmeste at dersom jeg skulle få et nytt SCAD-tilfelle nå, så er det på grunn av hormoner. Skulle jeg ikke klare meg denne gangen er de nødt til å insistere på, forklare og informere om hvordan jeg har hatt det. Og om de føler det ikke blir tatt på alvor må de ta det offentlig. Det finnes ikke tvil noen plass hos meg, at mitt tilfelle absolutt handler om hormoner og de brå og voldsomme endringene i disse jeg opplever i løpet av min syklus! Derfor tenker jeg å igjen forsøke å se om jeg kan få noen slags hjelp i disse periodene. Det vil muligens bli et utfall hvor man må se på hva det er som mest øker sjansene mine for tilbakefall. Hjelp til hormonkontroll er ikke anbefalt for SCAD-pasienter. Men hva er mest skadelig? Skal man forsøke å få hjelp, eller fortsette å utsette kroppen for så enorme påkjenningen den naturlig setter i gang i denne perioden? Det er ikke enkelt….
One of the things that scares me the most is that the physical symptoms are so great. The stabbing and pain in my chest, the increased internal stress level, extremely low pulse variation and difficulty in being able to relax make me often think that these hormones are really going to kill me. During the worst periods, I have told my loved ones that if I were to have another SCAD case now, it would be because of hormones. If I don't make it this time, they will have to insist, explain and inform about how I have been feeling. And if they feel that it is not being taken seriously, they will have to take it public. There is no doubt in my mind that my case is definitely about hormones and the sudden and violent changes in them that I experience during my cycle! That is why I am thinking of trying again to see if I can get some kind of help during these periods. It will possibly be an outcome where one has to look at what it is that most increases my chances of relapse. Help with hormone control is not recommended for SCAD patients. But what is more harmful? Should you try to get help, or continue to expose your body to the enormous stress it naturally puts on itself during this period? It's not easy….
Det eneste jeg vet helt sikkert er at dette er for mye! Det er for mye å skulle ha det så dårlig så store perioder av hver måned. Og tanken på at jeg har mange år foran meg, hvor ting åpenbart bare blir verre og verre, skremmer vannet av meg! Virkelig! Jeg er oppriktig redd!
Jeg vil gjerne høre om deres erfaringer med perimenopause, overgangsalder og SCAD!
The only thing I know for sure is that this is too much! It is too much to have to feel so bad for such large periods of time every month. And the thought of having many years ahead of me, where things are obviously only going to get worse and worse, scares the crap out of me! Really! I am genuinely scared! I would love to hear about your experiences with perimenopause, menopause, and SCAD!
Legg til kommentar
Kommentarer