Det er noe ekstremt og spesielt med å oppleve noe som endrer livet så grunnleggende som alvorlige helseproblemer eller akutte dramatiske helserelaterte kriser. Det er skremmende, det skaper perspektiver og det kan absolutt føles ensom. De man er glade i, som forsøker alt de kan å støtte og være til stede i krisen - og som absolutt kanskje kjenner den på kroppen selv også i form av frykt og sjokk - kan aldri helt forstå likevel.
There is something extreme and special about experiencing something as life-changing as serious health problems or acute dramatic health-related crises. It is frightening, it creates perspectives and it can certainly feel lonely. Those you love, who try everything they can to support and be present in the crisis - and who may certainly feel it firsthand in the form of fear and shock - can never fully understand anyway.
Jeg blir stadig slått over hvor forskjellige vi alle er. Alle som har opplevd dette. Noen forsøker forsiktig å snakke om at de føler seg ikke bra. Noen opplever sterk angst. Noen opplever store helseutfordringer i etterkant av sin SCAD. Noen opplever å ikke bli tatt seriøst av verken helsevesen eller arbeidsplass. Og noen deler at de hadde forståelse og omsorg i starten av sin reise, men at denne gikk raskt over til at man følte at omgivelsene krevde at man bare måtte komme seg videre i livet og slippe frykter og "klagingen". "Nå må du gå videre med livet ditt..."
I am constantly struck by how different we all are. Everyone who has experienced this. Some try to be careful about talking about not feeling well. Some experience severe anxiety. Some experience major health challenges following their SCAD. Some experience not being taken seriously by either the healthcare system or the workplace. And some share that they had understanding and care at the beginning of their journey, but that this quickly turned into feeling that the environment demanded that you just have to move on in life and let go of fears and "complaining". "Now you have to move on with your life..."
Jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg selv befinner meg i dette landskapet. Jeg vil selv føle jeg gikk hardt inn for å så raskt som mulig komme tilbake til mitt normale liv. Samtidig viser vel både hjemmesiden og podkasten at SCAD har blitt en del av mitt liv. Jeg bare håper veldig at jeg skal klare å gjøre det til en positiv del, om det gir mening. Jeg har tenkt på at det er en del ting jeg vet eller har lært i dag, som jeg gjerne skulle ha visst for halvannet år siden når jeg opplevde min SCAD. Ting som kanskje hadde gjort den første tiden enklere og mindre "dramatisk". Og tenkte at dette var noe jeg kunne dele i håp om at det kanskje kan finnes noen form for positivitet i dette for de mange som nettopp nå går gjennom det samme.
I honestly don't know where I am in this landscape. I would personally feel like I worked hard to get back to my normal life as quickly as possible. At the same time, both the website and the podcast show that SCAD has become a part of my life. I just really hope that I will be able to make it a positive part, if that makes sense. I have thought about the fact that there are a number of things I know or have learned today that I would have liked to have known a year and a half ago when I experienced my SCAD. Things that might have made the initial period easier and less "dramatic". And I thought that this was something I could share in the hope that there might be some form of positivity in this for the many who are currently going through the same thing.
Når man får beskjedene om at det ikke finnes noe forskning og vi vet per i dag alt for lite om dette, er det lett å bli motløs og deprimert. Det høres unektelig forferdelig ut. Jeg har lært to viktige ting! Det ene er at det finnes faktisk litt forskning på dette. Det er utarbeidet anbefalinger for trening og fysisk aktivitet etter SCAD - og det vil jobbes så mye mer med dette framover. Interessen og kunnskapen blant helsepersonell er absolutt stigende. Så du vil kunne trene og være aktiv etter SCAD dersom du ønsker det. Enkelte må kanskje gjøre noen endringer eller tilpasninger, men ingenting er så mørkt som det først ser ut.
Det andre og svært viktige jeg har funnet ut er at i den første perioden etter SCAD er det vanlig å få kontakt med andre som har opplevd det samme. og alle vil sitte med sin sannhet og opplevelse. Akkurat slik som jeg. Og det vil ta tid å finne ut hvem du får råd fra og dermed også hvor disse rådene stammer fra. En person som ikke har hatt trening og fysisk aktivitet i livet sitt før SCAD, vil verken forstå hvor viktig dette er for livskvaliteten til den enkelte, vil ikke ta treningsgrunnlaget til den enkelte i hensyn, og noen vil til og med bevisst eller ubevisst fremme at trening er "farlig" for å slippe og føle på treningspresset som det å bedre egen helse unektelig fører med seg. Det jeg prøver å si er egentlig - rådene du får i etterkant av din SCAD vil være preget av de som gir de. - Meg selv inkludert!
When you get the message that there is no research and we currently know far too little about this, it is easy to become discouraged and depressed. It sounds undeniably terrible. I have learned two important things! One is that there is actually some research on this. Recommendations for exercise and physical activity after SCAD have been developed - and there will be so much more work on this in the future. Interest and knowledge among healthcare professionals is certainly increasing. So you will be able to exercise and be active after SCAD if you wish. Some may have to make some changes or adjustments, but nothing is as dark as it first seems.
The second and very important thing I have found out is that in the first period after SCAD it is common to get in touch with others who have experienced the same thing. and everyone will be sitting with their truth and experience. Just like me. And it will take time to find out who you get advice from and therefore also where this advice comes from. A person who has not had exercise and physical activity in their life before SCAD will neither understand how important this is for the quality of life of the individual, will not take the training basis of the individual into account, and some will even consciously or unconsciously promote that exercise is "dangerous" in order to escape and feel the training pressure that improving one's own health undeniably brings with it. What I am trying to say is really - the advice you get after your SCAD will be influenced by those who give it. - Myself included!
Det vil nok alltid ligge en liten bekymring for at noe som dette skal skje igjen. Og selv om denne bekymringen ikke nødvendigvis preger hverdagen min på en negativ måte - merker jeg at den alltid er der i form av at jeg planlegger med den i bakhodet alltid. Er jeg alene med barnet mitt en periode, har jeg alltid en nødplan tilstede. Ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg vil føle meg trygg. Det er en forskjell. Jeg reiser med info-skriv og helsepapirer. Kort sakt, det er ikke slik at SCAD ikke preger måten jeg tenker. Jeg vet at muligheten for at det kan skje igjen er til stede uavhengig av prosent sjanse. Jeg tar hensyn til kroppen på en helt ny måte. Jeg lytter til kroppen på en helt ny måte. Men jeg er ikke lengre REDD! Tryggheten jeg har, har jeg skapt for meg selv, men tiden gått spiller absolutt en stor rolle!
There will probably always be a slight worry that something like this will happen again. And even though this worry doesn't necessarily affect my everyday life in a negative way - I notice that it is always there in the form of me always planning with it in the back of my mind. If I am alone with my child for a period of time, I always have an emergency plan present. Not because I am afraid, but because I want to feel safe. There is a difference. I travel with information sheets and health papers. In short, it is not that SCAD does not affect the way I think. I know that the possibility that it could happen again is present regardless of the percentage chance. I take my body into account in a completely new way. I listen to my body in a completely new way. But I am no longer AFRAID! I have created the security I have for myself, but the passage of time certainly plays a big role!
For meg personlig er det så stor forskjell å få høre at vi vet ingenting, det har ikke blitt forsket nok på, og du vil oppleve gang på gang å møte helsepersonell som ikke vet noe om SCAD - og det å høre det har ikke vært forsket så mye på dette tidligere, men vi ser absolutt en stigende interesse og flere nye forskningsprosjekter i startfasen. Det er per i dag SCAD-grupper på de fleste store sykehus i Norge i følge kardiologene jeg snakket med. Og det viser seg at det å faktisk engasjere seg og dele hva SCAD er, er nyttig! Allerede nå ser vi at det kommer så mange nye diagnostiserte tilfeller av SCAD, at mye av det som tidligere nok hadde vært mørketall, kanskje er begynt å bli riktig diagnostisert. Noe som igjen tyder på økt kjennskap og kunnskap. Alt er ikke mørkt og negativt. Selv om mye arbeid gjenstår. Selv føler jeg meg svært optimistisk for fremtiden, og håper fortsatt på å finne svar på hva det er som ligger bak SCAD.
For me personally, it makes such a big difference to hear that we know nothing, that there hasn't been enough research on it, and you will experience time and time again meeting healthcare professionals who know nothing about SCAD - and hearing that there hasn't been much research on this before, but we certainly see a growing interest and several new research projects in the starting phase. There are currently SCAD groups at most major hospitals in Norway, according to the cardiologists I spoke to. And it turns out that actually getting involved and sharing what SCAD is is useful! We are already seeing so many new diagnosed cases of SCAD, that much of what previously would have been a hidden number may have started to be correctly diagnosed. Which in turn indicates increased awareness and knowledge. Not everything is dark and negative. Although a lot of work remains. I myself feel very optimistic about the future, and still hope to find answers to what lies behind SCAD.
Sist vil jeg bare si noe jeg føler er ekstremt viktig. Og det er at de irriterende ordene "SCADtilfeller er alle så individuelle og unike" er faktisk helt sanne. Alvorlighetsgrad, opplevd traume, hvor varige skadene er, hvordan man har det og tar det i etterkant, tidligere liv levd og erfaringer hatt spiller alt sammen en rolle. Og derfor vil det å sammenligne egne erfaringer med andres være så utrolig lite produktivt. Det spiller nesten ikke noen rolle om man føler seg bedre eller verre enn den menige hop. Sammenligner man vil det uansett hvilen side av medianen man befinner seg på, vekke negative følelser - og kanskje til og med gjøre at man føler man kan snakke med andre om hvordan man opplever ting og har det. Ved å unngå å sammenligne oss med andre, kan vi fortsette å dele erfaringer og snakke om personlige opplevelser rundt SCAD, uten at negative og bremsende tanker får spille en rolle.
Jeg håper virkelig at vi fortsetter å dele erfaringer, spørsmål, tanker og følelser med hverandre.....
Finally, I just want to say something that I feel is extremely important. And that is that the annoying words "SCAD cases are all so individual and unique" are actually completely true. Severity, experienced trauma, how permanent the injuries are, how you feel and take it afterwards, previous lives lived and experiences had all play a role. And that is why comparing your own experiences with others will be so incredibly unproductive. It almost doesn't matter whether you feel better or worse than the average crowd. If you compare, no matter which side of the median you are on, it will arouse negative feelings - and make you not quite feel like you can talk to others about how you experience things and feel. By avoiding comparing ourselves to others, we can continue to share experiences and talk about personal experiences around SCAD, without negative and inhibiting thoughts playing a role. I really hope that we continue to share experiences, questions, thoughts and feelings with each other.....
Legg til kommentar
Kommentarer