Huff! Nå har jeg en underlig følelse i kroppen. En slags fornuft møter følelser situasjon. Fordi.....Etter en serie med litt uheldige ting, må jeg nok innse at det kan bli vanskelig å få gjennomført Münster Triathlon, som jeg har gledet meg så mye til! Og akkurat nå sitter jeg med en følelse av frustrasjon, skuffelse og lettelse helt samtidig. La meg forklare litt......
Phew! Now I have a strange feeling in my body. A kind of reason meets emotions situation. Because.....After a series of somewhat unfortunate things, I have to realize that it may be difficult to complete the Münster Triathlon, which I have been looking forward to so much! And right now I am sitting with a feeling of bottomless disappointment, and relief all at the same time. Let me explain a little......
Det hele begynte når maraton og halvmaratonsesongen startet. Rett og slett alle reportasjene om hvor mange som ramler om, og nesten løper på seg hjertestans. Altså dette i seg selv var ikke noe jeg egentlig ble så veldig skremt av. Men det var en brikke. Fordi jeg begynte selvfølgelig å sette meg litt mer inn i hva det var som gjorde at noen ble så dårlige, som igjen startet en litt mer inngående samtale med min lege om å gjøre akkurat dette. På dette tidspunktet var jeg fortsatt fast bestemt på at jeg skal jo ikke konkurrere, jeg skal bare være med slik at jeg kan løpe over den målstreken!
It all started when the marathon and half marathon season started. Simply all the reports about how many people are falling over and almost running into cardiac arrest. So this in itself wasn't something that really scared me that much. But it was a piece of the puzzle. Because of course I started to get a little more into what it was that made some people get into such bad shape, which in turn started a little more in-depth conversation with my doctor about doing this race. At this point I was still determined that I wasn't there to actually compete, I was just going to join the race and run across that finish line!
Men det var to ting til som skulle bli avgjørende. Jeg var på kontroll hos min lege, som vi hadde avtalt å gjøre før løpet. For EKG og diverse blodprøver for kolesterol og nyrefunksjon osv. Det har vært en stressende periode for meg med besøk, eksamen, tidenes verste hormonrunde og diverse sosiale tilstelninger, og det viste også både blodtrykk og EKG spor av. Dette samt at det er meldt 32 grader på startdagen. Og jeg har starttid midt på dagen på det varmeste. Til sammen ble altså dette til at kanskje det var like greit å ikke trekke strikken for langt akkurat denne gangen.
But there were two more things that would be crucial. I had a check-up with my doctor, which we had agreed to do before the race. For an EKG and various blood tests for cholesterol and kidney function, etc. It has been a stressful period for me with visits, exams, the worst hormone cycle ever and various social events, and both blood pressure and EKG showed signs of it. This, plus the fact that it is reported to be 32 degrees on the start day, and my start time is in the middle of the day. All in all, this meant that maybe it was just as well not to pull the rubber band too far this time.
Hva er det egentlig meningen jeg skal tenke om alt dette? Som jeg har nevnt tidligere har jeg aldri vært så flink til å ta hensyn til kroppen, egne evner og det å ha et ærlig forhold til egeninnsatsen i forkant. Derfor er jeg faktisk lettet nå kjenner jeg. For at jeg ikke skal utsette meg for noe som potensielt ikke hadde vært noe bra for meg. Jeg vet at det ikke handler om at jeg aldri kan gjøre dette. Men at jeg er nødt til å bli i bedre form, la kroppen leges ennå litt til, og innse at noen ting kan man faktisk ikke kontrollere. Som for eksempel at høye temperaturer og betablokkere (etter min erfaring) ikke er bestevenner i det hele tatt. OG så tillater jeg meg selv å være litt lei meg og skuffet for at jeg ikke fikk kjenne på den følelsen, det å løpe over den målstreken, men tenker at dette betyr ikke at jeg aldri skal gjøre det heller. Sette nye mål, se framover, det viktigste for meg er å ha noe som motiverer og driver!
What am I supposed to think about all this? As I have mentioned before, I have never been very good at taking my body and my own abilities into account, and having an honest relationship with my own efforts up front. That is why I am actually feeling a little bit relieved now. I will not expose myself to something that potentially would not have been good for me. I know that it is not about me never being able to do this. But that I have to get in better shape, let my body heal a little more, and realize that some things you actually cannot control. Like for example that high temperatures and beta blockers (in my experience) are not best friends at all. AND then I allow myself to be a little sad and disappointed that I did not get to run across that finish line, but I think that this does not mean that I will never do it either. Set new goals, look ahead, the most important thing for me is to have something that motivates and drives!
Legg til kommentar
Kommentarer