Jeg er inne i en litt tøff periode akkurat nå må jeg bare erkjenne. Dette handler ikke bare om SCAD, men flere ting i livet som jeg føler lager uro og stress. Litt tyngre ting som setter meg litt tilbake i tid og som for meg føles traumatisk. Det slår seg ut, for meg, i uventede, store og til dels uforklarlige reaksjoner på ting jeg normalt ikke ville ha tenkt på en gang. Og gjerne også litt muskelsmerter i rygg og hofte. Etter SCAD har jeg brukt litt tid på, og snakket med en del kyndige mennesker rundt akkurat dette temaet, og tenkte at selv om jeg på ingen måte er noen ekspert på dette kunne jeg dele en del ufarlige ting jeg har lært med dere – kanskje det for noen kan være til litt hjelp.
I'm going through a bit of a tough period right now, I just have to admit. This isn't just about SCAD, but several things in life that I feel are causing me anxiety and stress. Slightly heavier things that take me back in time and that for me feel traumatic. For me, it manifests itself in unexpected, large and partly inexplicable reactions to things I normally wouldn't have thought of right away. And also some muscle pain in my back and hip. After SCAD, I've spent some time talking to some knowledgeable people about this very topic and thought that even though I'm by no means an expert on this, I could share some harmless things I've learned with you - maybe it can be of some help to some.
Det finnes nok absolutt forskjellige grader av traumer. Noen reaksjoner er store og det er lettere å trekke slutninger og linjer til hva det egentlig er som skjer i kroppen. Mens noen ikke er like tydelige. Noen ganger er det heller ikke en spesifikke hendelser man reagerer på, men små drypp som sammen etterlater spenninger, uro eller følelsesmessig nummenhet. Eksempler på dette kan være et blikk fra en lege som virker stresset når man snakker sammen, følelse av at familien ikke forstår når de bør stille opp og hjelpe litt til, symptomer som oppleves som nye og man ikke helt vet hva er, stressende periode på jobben og man er redd for å være fraværende osv. Hver for seg er alt dette håndterbart, men sammen kan det bli til en ganske stor byrde. Og det er ikke gitt at man forstår hva det er som brygger i kroppen, man bare kjenner at man ikke er helt i balanse.
There are certainly different degrees of trauma. Some reactions are major and it is easier to draw conclusions and lines to what is really happening in the body. While some are not as clear. Sometimes it is not a specific event that you react to, but small drops that together leave tension, unrest or emotional numbness. Examples of this can be a look from a doctor who seems stressed when you talk to each other, a feeling that the family does not understand when they should step up and help a little, symptoms that are experienced as new and you do not quite know what they are, a stressful period at work and you are afraid of being absent, etc. Individually, all of this is manageable, but together it can become quite a big burden. And it is not given that you understand what is brewing in your body, you just feel that you are not completely in balance.
Når man opplever noe som overveldende, forsøker kroppen og nervesystemet vårt å beskytte oss. Dette kan gi en hel rekke reaksjoner. Jeg selv opplever ofte et veldig behov for å trekke meg tilbake, jeg opplever det svært krevende å være rundt andre mennesker og får et ekstremt behov for ro rundt meg. Men man kan oppleve mange forskjellige ting:
- Følelsesmessige symptomer – angst, uro, irritabilitet, skyldfølelse, nedstemthet
- Kroppslige symptomer – spenninger, søvnvansker, hjertebank, utmattelse
- Kognitive reaksjoner – konsentrasjonsvansker, katastrofetanker, flashbacks
- Atferdsmønstre – Sosial tilbaketrekning, overtilpasning, unngåelse.
Dette er bare noen få eksempler, og det er viktig å forstå at dette bare er normale reaksjoner på unormale situasjoner.
When we experience something overwhelming, our body and nervous system try to protect us. This can lead to a whole range of reactions. I myself often experience a great need to withdraw, I find it very demanding to be around other people and I have an extreme need for calm around me. But you can experience many different things
* Emotional symptoms – anxiety, restlessness, irritability, guilt, depression
* Physical symptoms – tension, sleep problems, heart palpitations, fatigue
* Cognitive reactions – difficulty concentrating, catastrophic thoughts, flashbacks
* Behavioral patterns – Social withdrawal, over-adaptation, avoidance.
These are just a few examples, and it is important to understand that these are just normal reactions to abnormal situations.
Dersom du kjenner deg igjen i noen av disse reaksjonene, men ikke føler du behøver profesjonell hjelp, finnes det en del verktøy du kan forsøke om hjelper for deg.
- Regulere nervesystemet. Det kan man for eksempel gjøre ved å jobbe med å kontrollere pust, «jording» eller bevegelse som tur, dans eller strekk og tøy.
- Vær snill med deg selv. Øv på selvmedfølelse – tenk på hva du ville sagt til en god venn i samme situasjon. Ikke sammenligne deg selv med andre. Vi er alle unike.
- Skriv eller snakk. Det å skrive ned følelser kan gi klarhet og rydde i et rotete sinn. Det er noe med å se egne tanker nedskrevet. Eller finn noen som tåler at du snakker med de. Å høre egne tanker høyt kan gi samme effekten.
- Legg merke til triggere. Kan du identifisere hva det er som får deg til å kjenne på uro eller tretthet. Er deg mulig å gjøre noe annerledes, eller å øke egen forståelse for hva det er som skjer?
If you recognize yourself in any of these reactions, but don't feel you need professional help, there are a number of tools you can try to see if they help you.
1. Regulate your nervous system. This can be done, for example, by working on controlling your breathing, "grounding" or movement such as walking, dancing or stretching.
2. Be kind to yourself. Practice self-compassion - think about what you would say to a good friend in the same situation. Don't compare yourself to others. We are all unique.
3. Write or talk. Writing down feelings can provide clarity and clear a messy mind. There is something about seeing your own thoughts written down. Or find someone who can tolerate you talking to them. Hearing your own thoughts out loud can have the same effect.
4. Notice triggers. Can you identify what makes you feel restless or tired. Is it possible for you to do something differently, or to increase your own understanding of what is happening?
Når bør man oppsøke hjelp?
Det er aldri feil å be om hjelp! Men her er noen signaler på at det kan være lurt å gjøre det:
- Du kjenner deg fastlåst, og reaksjonene går ikke over.
- Du har sterke fysiske plager uten medisinsk forklaring.
- Du føler deg isolert eller overveldet av skyld, skam eller frykt.
- Du unngår viktige deler av livet fordi det føles for mye.
Du fortjener støtte. Du trenger ikke «bevise» at du har hatt det vondt – det er nok at du kjenner det.
When should you seek help? It's never wrong to ask for help! But here are some signs that it might be a good idea to do so:
- You feel stuck, and your reactions don't go away.
- You have severe physical ailments without a medical explanation.
- You feel isolated or overwhelmed by guilt, shame or fear.
- You avoid important parts of your life because it feels too much. Y
ou deserve support. You don't have to "prove" that you've been in pain - it's enough that you feel it.
Traumer trenger ikke å se dramatiske ut for å være reelle. Ofte er det det som ikke ble sagt, det som ikke ble forstått, eller det vi ikke fikk satt ord på – som blir sittende igjen.
Å jobbe med dette er modig. Og veldig slitsomt. For meg er dette ikke noe som preger min hverdag. Men som av og til dukker opp og minner meg på at jeg har en del ting jeg bør jobbe med.
I disse periodene har jeg lært meg å passe ekstra godt på meg selv. Pass på å ta hensyn og gi deg selv det du har behov for. Og ikke stress eller press deg selv på noen måte i akkurat denne fasen. Det kan forlenge den, er min erfaring i alle fall.
Trauma doesn't have to look dramatic to be real. Often it's what wasn't said, what wasn't understood, or what we couldn't put into words – that stays with us. Working with this is brave. And very tiring. For me, this isn't something that characterizes my everyday life. But it occasionally pops up and reminds me that I have a few things I should work on. During these periods, I've learned to take extra good care of myself. Be sure to pay attention and give yourself what you need. And don't stress or pressure yourself in any way during this particular phase. It can prolong it, at least in my experience.
Legg til kommentar
Kommentarer