Jeg har fått en idè til en ny podkastepisode, som fortsatt er litt i planleggingsfasen her. Jeg ville bare si noen ord her om det først, fordi dette er tanker jeg tror alle kan forstå og sette seg inn i, men som ikke egentlig er relaterbare for alle! Kanskje er det nettopp derfor det er viktig å framheve akkurat dette?!
I have an idea for a new podcast episode, which is still in the planning stages here. I just wanted to say a few words about it first, because these are thoughts that I think everyone can understand and relate to, but which are not really relatable to everyone! Maybe that's why it's important to highlight this?!
Jeg ønsker nemlig å hylle alle de som ikke bor sentralt, som ikke har mulighet til å delta når det "lokale" storsykehuset har seminar, som ikke har kardiologer tilgjengelig for råd og samtaler, som er langt unna andre som har opplevd det samme, og som har helt andre problemstillinger enn det de som kanskje snakker med sterkest stemme har.
I want to pay tribute to all those who do not live centrally, who do not have the opportunity to participate when the "local" major hospital has a seminar, who do not have cardiologists available for advice and conversations, who are far away from others who have experienced the same thing, and who have completely different issues than those who perhaps speak with the strongest voice experience.
Jeg vil her snakke litt om den nordnorske mentaliteten, men jeg tenker at dette nok gjelder alle steder i landet som er klassifisert som "ikke-sentrale". Men det nordnorske er det jeg kjenner til. Det er der jeg har vokst opp.
Jeg vet for eksempel at da min mor skulle på svangerskapskontroll i Kirkenes, helt på slutten av svangerskapet. Så var det vinter og dårlig vær. Så dårlig vær at det ikke var mulig å kjøre bil, og det var heller ikke vær til å fly. Hun måtte da ta en pram ut til hurtigruten som ikke la til ved land. De slapp ned en lang taustige over rekken på hurtigruten og min høygravide mor, og andre passasjerer, måtte klatre opp denne taustigen midt ute på havet, i dårlig vær og mørke, for å komme seg ombord i skipet. Dette vil for mange høres ut som en actionfilm, men for folk på kysten var dette helt normalt. Man kunne tenke at det var fryktelig strevsomt eller slitsomt. Kanskje til og med ikke trygt. Men det var ingen sinte kronikker i avisen eller fakkeltog av den grunn. Det var bare slik det var å bo der vi bodde.
I want to talk a little about the northern Norwegian mentality here, but I think that this probably applies to all places in the country that are classified as "non-central". But northern Norway is what I know. That's where I grew up. I know, for example, that when my mother went for a pregnancy check-up in Kirkenes, at the very end of her pregnancy. It was winter and the weather was bad. So bad that it was not possible to drive a car, and weatherconditions were to bad to fly aswell. She then had to take a barge out to Hurtigruten (a big ship), which did not dock at the shore. They lowered a long rope ladder over the row of the ship and my heavily pregnant mother, and other passengers, had to climb up this rope ladder in the middle of the ocean in bad weather, in the darkness, to get on board the ship. This will sound like an action movie to many, but for people on the coast this was completely normal. You would think that it was terribly strenuous or tiring. Maybe even unsafe. But there were no angry columns in the newspaper or torchlight processions because of it. It was just the way it was to live where we lived.
Mye har forandret seg på 40 år. Men veldig mye er fortsatt det samme. Avstandene til sykehusene, vær og transportmuligheter er stort sett de samme nå som det var da. Man har helikopter og ambulansefly. Men man har også ekstremt mye dårlig vær og da kan ikke disse benyttes. Blir man akutt syk på min hjemplass på vinteren, så er det ikke sikkert man kommer seg til legevakten engang. Den ligger 2 mil unna, med en fjellovergang mellom. Som ofte kan være stengt på vinteren på grunn av dårlig vær. Ambulansen er også da på andre siden av den stengte fjellovergangen. Dette er ikke unikt. I nyhetene ser man store opprop, protester, harnisk og furore når det er snakk om å slå sammen, eller flytte sykehus. En gang leste jeg en lang artikkel om en kvinne som på grunn av nedlagte fødetilbud nå hadde 30 minutt reisevei til sykehuset og farene og komplikasjonene dette kunne medføre. Da tenkte jeg på min mor.......
A lot has changed in 40 years. But a lot is still the same. The distances to the hospitals, the weather and the transport options are mostly the same now as they were then. You have helicopters and ambulances. But you also have extremely bad weather. If you get acutely ill in my hometown in the winter, you are not even sure you can get to the emergency room. It is 20 kilometers away, with a mountain pass in between. Which can often be closed in the winter due to bad weather. In the news you sometimes can see protests, anger and big news networks covering when it comes to merging or moving hospitals. I once read a long article about a woman who, due to the closure of maternity services, now had a 30-minute journey to the hospital and the dangers and complications this could entail. I thought of my mother then.......
Jeg hører sjeldent noe om dette. SCAD er ikke noe som utelukkende skjer de som bor 10 minutter unna et sykehus. Rehabilitering for noen betyr uker vekke fra familier og barn. Tenk på den redselen man har for å oppleve SCAD igjen, når man har tillegget av at man ikke vet hvor mange timer det vil ta å få hjelp denne gangen. Når man ikke har fått noen oppfølgingssamtale med en kardiolog fordi det ikke finnes noen rutiner for dette. Når man ser den oppfølgingen andre får, og kanskje til og med klager på som ikke tilstrekkelig, og kjenner at jeg har jo ikke hatt dette engang?!
Likevel hører man ikke disse. Man ser ikke disse i nyhetene. Man ser ikke lange artikler om reisevei til sykehus. Man hører ikke deres redsler. Man hører ikke om deres angst. Hvorfor ikke?
I rarely hear about this. SCAD is not something that only happens to those who live 10 minutes away from a hospital. Rehabilitation for some means weeks away from families and children. Think of the fear you have of experiencing SCAD again, when you have the added bonus of not knowing how many hours it will take to get help this time. When you have not had a follow-up interview with a cardiologist because there are no routines for this. When you see the follow-up that others get, and maybe even complain about as inadequate, and feel that I haven't even had this?! Yet you don't hear from these people. You don't see these people in the news. You don't see long articles about the journey to the hospital. You don't hear their fears. You don't hear about their anxiety. Why not?
Jeg tror det handler om innstilling. Alle som bor slik, vet hvor de bor. De har ALDRI klaget over noe slikt før. Jeg tror det handler om en kultur hvor man er vant til det bare minimum. Jeg tror man har helt andre perspektiver og tenker på helt andre ting. Jeg tror man er vant til å hjelpe hverandre. Jeg tror at man har en humor og en innstilling som er lært gjennom generasjoner. En måte å håndtere ting på som er annerledes. Man lager ikke kronikker der ute. Man lager revy.
Man sitter ikke å klager, man benytter seg av mørk og fatal humor - og på den måten får man snakket om alt man er bekymret for. Fordi alle vet at det kan være tungt å snakke om helse og sykdom både for de som snakker og de som hører på. Men dersom man benytter seg av humor - uansett form - er det mye lettere å snakke sammen.
Jeg er ekstremt opptatt av akkurat dette. Jeg tenker svært mye på det. Både fordi jeg ønsker av hele mitt hjerte å gi alle disse som man aldri hører fra en fortjent stemme dersom jeg kan. Rette søkelys mot viktigheten av at alle legevakter på den ytterste øy - kjenner til SCAD og kan ivareta sine SCADpasienter på best mulig måte. Men jeg vet også at jeg om et år skal flytte tilbake til et slikt sted i Nord-Norge. Og jeg ønsker å lære. Jeg ønsker å ha den samme mentaliteten og mentale styrken jeg vet så mange på slike steder sitter på.
Dette er en hyllest til alle dere! Jeg vet at det til tider må være tøft og vanskelig. Men for meg er dere noe å aspirere mot, mine idoler og alle dere gjør meg umåtelig stolt av å være en Nord-Norsk kvinne fra et lite sted i Finnmark!! Og derfor ønsker jeg å lage denne podkastepisoden!!
I think it's about attitude. Everyone who lives like this knows where they live. They've NEVER complained about anything like this. I think it's about a culture where you're used to the bare minimum. I think you're used to helping each other. I think you have a sense of humor and an attitude that's been learned over generations. A way of dealing with things that's different. You don't write columns out there. You write comedyshows. You don't sit around complaining, you use dark and fatal humor - and that way you get to talk about everything you're worried about. Because everyone knows that talking about health and illness can be difficult for both those who are talking and those who are listening. But if you use humor - regardless of its form - it's much easier to talk together.
I think about this a lot. Both because I want with all my heart to give all these people who never speak themselves a deserved voice if I can. To shine a spotlight on the importance of all emergency room doctors on the farthest island - knowing about SCAD and being able to take care of their SCAD patients. But I also know that in a year I will be moving back to such a place in northern Norway. And I want to learn. I want to have the same mentality and mental strength that I know so many in such places have.
This is a tribute to all of you! I know that at times it must be tough and difficult. But for me you are something to aspire to, my idols and all of you make me immensely proud to be a northern Norwegian woman from a small place in Finnmark!! And that is why I want to make this podcast episode!!
Legg til kommentar
Kommentarer