Jeg har helt siden podkastepisoden jeg lagde om mental trening vurdert tanken på om det kunne være rett for meg å teste ut.
Ever since the podcast episode I made about mental training, I've been considering whether it might be right for me to try it out.
Jeg tror jeg kunne ha vært tjent med å adressere et par ting jeg har vanskelig for å finne løsninger på selv. Og kanskje komme til en slik plass at man slipper å gå gjennom livet med både dregg og anker ute. Det er slitsomt å drasse på! Det er ikke ting som er så alvorlige at jeg tenker jeg burde funnet en psykolog eller trenger helsehjelp. Men det er plagsomt nok til at jeg tenker det kunne vært fint å hatt noen til å hjelpe med sorteringen. Noen utenfra som kanskje har noen verktøy som kan hjelpe meg litt.
I think I could have benefited from addressing a few things that I have a hard time finding solutions to myself. And maybe get to a place where you don't have to go through life with anchors out. It's tiring to drag on! Nothing serious that I think I should have found a psychologist or need medical help. But it's bothering me enough that I think it would be nice to have someone to help with the sorting. Someone from the outside who might have some perspectives and tools that can help me a little.
Da tenker jeg kanskje spesielt på at jeg kan ha så vanskelig med å gi slipp på ting (og mennesker). Bare la ting gå! Jeg husker ordrett alle krangler og diskusjoner jeg har hatt gjennom hele livet, og de som ikke har hatt noen klar ending lever fortsatt i meg. I beste velgående. Jeg klarer ikke å bare la de gå. I tillegg har jeg en underlig greie hvor jeg kan gjenoppleve flauser og dumme ting jeg har sakt fra langt langt tilbake i tid. Det kommer som flashbacks hvor jeg bare gremmes og kjenner på de samme følelsene om igjen. Det er jo spesielt å gjenoppleve en flau situasjon fra man var 13 år, og kjenne like sterkt på de samme følelsene som 42 åring??! Er det bare jeg som gjør dette??
I am specificaly thinking about the fact that I can have such a hard time letting go of things (and people). I remember literally all the arguments and discussions I've had throughout my life, and the ones that haven't had a clear ending still live on inside me. I can't let them go. In addition, I have a strange thing where I can relive awkward situations and stupid things I've said from a long, long time ago. It comes as flashbacks where I just get upset and feel the same feelings all over again. It's kind of weird to relive an embarrassing situation from when you were 13, and feel the same feelings pop up at the age of 42??! Am I the only one who does this??
Jeg kan også synes det er vanskelig å drive med arbeid som dette. Hjemmesiden og podkasten er noe av det absolutt gøyeste jeg driver med. Jeg har så stor glede av det og finner det oppriktig meningsfullt. Samtidig sliter jeg så mye med både min egen og andres janter, redselen for hva andre måtte synes og mene. Jeg vet at dette er noe jeg har vokst opp med. Det sitter dypt i ryggraden. Nesten som en del av oppdragelsen. Den frykten er så sterk. Så reell. Og så er det så rart, når jeg virkelig liker så godt det jeg driver med, å samtidig sitte med en så sterk følelse av skam! At dette burde da ikke legges ut for allmennheten, og alt er så dårlig og elendig. Jeg ønsker å fortsette og gjøre dette. Uten at det skal koste meg så utrolig mye!
I can also find it difficult to do work like this. The website and the podcast are some of the absolute most fun things I do. I enjoy it so much and find it genuinely meaningful. At the same time, I struggle so much with the fear of what others might think and say. I know that this is something I grew up with. It's deep in my spine. Almost as part of my upbringing. That fear is so strong. So real. And then it's so strange, when I really like what I do so much, to simultaneously have such a strong feeling of shame! That this shouldn't be put out for the public to see, and everything is so bad and low quality. I want to continue doing this. Without it costing me so much!
Jeg ønsker å leve livet mitt slik jeg selv finner det for godt! Med høyt holdt hode og stolthet for det jeg får til, og med glede og iver se fram til muligheter jeg kan skape for meg selv i fremtiden. Jeg er lei av å kjøre med bremsene på i livet, og lurer på hva jeg potensielt kan gå glipp av dersom jeg ikke gjør noe aktivt med det?! Og hva det egentlig gjør med helsen å ha det slik?
I want to live my life the way I see fit! With my head held high and pride in what I achieve, and with joy and enthusiasm looking forward to the opportunities I can create for myself in the future. I'm tired of driving with the brakes on in life, and wonder what I could potentially miss if I don't do something active about it?! And what does feeling like this actually do to your health?
Jeg tror faktisk jeg er klar til å følge mitt eget råd!
I actually think I'm ready to follow my own advice!
Legg til kommentar
Kommentarer