En av de dårlige/ One of the bad ones

Det er nytt år. Jeg føler meg SÅ bra! Endelig. Jeg føler at jeg fysisk har kommet meg til en svært god plass. Som at alt arbeidet har hjulpet. Jeg har til og med fått begynne å løpe. Har satt meg nye mål. Det er lenge siden. Jeg har hatt spesifikke mål å jobbe mot. Det føles så deilig! Meldt meg på mitt aller første triatlon. En drøm jeg har hatt i 15 år. Har fått laget til intrikate treningsplaner. Timeplanen for dagene framover er så stappfull. Det er best å legge disse planene helt ned til minste detalj. Ned til minuttet.
Endelig begynner det å skje positive ting for podcasten. Møter. Jeg blir til og med kontaktet av folk. Den blir lagt merke til. Har fått snekret sammen en hjemmeside jeg håper sakte men sikkert kan bli til noe. Koser meg med alt arbeidet. Engasjementet. Føler energien komme. Det er fint å ha noe større enn seg selv å tenke på. Ting ser så bra ut nå!

Så starter det da. Våkner en dag og kjenner ubehag i brystet igjen. Det er ikke slik at jeg blir engstelig eller redd for at det skal være noe alvorlig. Dette kjenner jeg igjen. Dette skjer med jevne mellomrom gjennom disse 6 månedene. Jeg kjenner det godt som ufarlig. Men likevel har jeg en regel om akkurat dette. Jeg stresser ikke. Og jeg trener ikke. Ikke mens det står på. Normalt vil dette gi seg av seg selv. Noen ganger tar det bare noen timer. Andre ganger noen dager. Men det gir seg alltid av seg selv. Jeg måler blodtrykk og styrer på. Og akkurat i denne prosessen vil jeg vel tenke at det er normalt, for en 42 år gammel kvinne, å rett og slett bli litt nedfor og sint på situasjonen. Ikke hadde jeg trodd at mitt liv skulle inneholde blodtrykksapparat og pilledispenser i denne alderen. Så sitter man der da. På sengekanten med bøyd hode og leser av tall som man for kort tid siden ikke hadde noe forhold til.

It's a new year. I feel SO good! Finally. I feel like I've physically gotten to a really good place. Like all the work has helped. I've even started running. I've set new goals for myself. It's been a long time. I've had specific goals to work towards. It feels so good! Signed up for my very first triathlon. A dream I've had for 15 years. I've had intricate training plans created. The schedule for the days ahead is so packed. It's best to make these plans down to the smallest detail. Down to the minute.

Finally, positive things are starting to happen for the podcast. Meetings. I'm even being contacted by people. It's getting noticed. I've put together a website that I hope will slowly but surely become something. I'm enjoying all the work. The commitment. I feel the energy coming. It's nice to have something bigger than yourself to think about. Things are looking so good now! Then it starts. I wake up one day and feel discomfort in my chest again. It's not like I'm getting anxious or afraid that it's going to be something serious. I recognize this. This has happened at regular intervals throughout these last 6 months. I know it well, as something harmless. But still, I have a rule about this. I don't stress. And I don't exercise. Not while it's like this. Normally this will go away on its own. Sometimes it only takes a few hours. Other times a few days. But it always goes away on its own.

I measure my blood pressure and control it. And in this particular process I would think that it is normal, for a 42-year-old woman, to simply get a little down and angry about this whole situation. I would not have thought that my life would include a blood pressure monitor and a pill dispenser at this age. Then you just sit there. On the edge of the bed with your head bent and reading numbers that you had no relation to just a short while ago.

Jeg flytter bare fokuset over på skolearbeidet mitt. Det er da mer tid til det nå i alle fall. Dersom jeg kommer meg godt ovenpå har jeg jo muligheten til å kose meg ekstra når kroppen bare er klar. Jeg rigger meg til framfor PC og studerer i vei. Bruker også masse tid på å jobbe med podcast og hjemmeside. Det kjennes ikke så positivt lengre. Noen mener jeg er for slepphendt. Ikke burde snakke om dette. Alle er vi jo så forskjellige. Det er ikke forsvarlig å snakke om noe rundt dette. De vil ha meg til å være stille. Noen synes det er feil og pinlig at jeg stikker hodet fram på denne måten. Både det jeg snakker om, og det at jeg føler jeg er den rette til å gjøre det er feil. Jeg jobber hardt for å få tak i mennesker, men opplever bare avslag eller enda oftere ikke svar på de fleste henvendelser i forbindelse med det jeg jobber med. Det føles veldig ut som at jeg jobber i motbakke. Hvorfor i alle dager skal jeg jobbe med dette da?

Oppi det hele hører jeg et forsiktig «mamma?». Fra naborommet høres et lite klynk. Her har vi 40 i feber og et underlig nytt utslett. Alt blir lagt til sides. Det er ikke noe annet som er viktig nå. Om det hadde vært noe som var viktig, hadde det uansett ikke gått an å gjøre noe med det.
Det er da det slår meg. Når jeg tenker over det. I disse periodene hvor det ene bare tar over for det andre. Og det sniker seg inn en følelse av selvmedlidenhet som disse tankene nevnt over er tydelige eksempler på. Kanskje til og med en følelse av urettferdighet kan man kjenne på. Ingen av delene er særlig berettiget eller på noen måte konstruktive. Helt ærlig har vel dette svært lite med SCAD å gjøre. Dette er da helt vanlige utfordringer alle mennesker sliter med. Bare i andre fasonger og utforminger.
Det er vel dette som er livet. Man skal utfordres. Man skal jobbe i motbakke. Det er slik man vet at man virkelig bryr seg om noe. Dersom man ikke er utfordret, gjør man egentlig det man burde da? Jeg vil aldri være et menneske som bare eksisterer. Jeg vil leve, lære, snuble og reise meg igjen.

I'm just shifting my focus to my schoolwork. There's more time for that now anyway. Then I will have the opportunity to have some extra fun when my body is ready. I'm setting myself up in front of the computer and studying as hard as I can. I also spend a lot of time working on my podcast and website. It doesn't feel so positive anymore. Some people think I'm too lax. I shouldn't talk about this. We're all so different. It's not appropriate to talk about anything related to this. They want me to be quiet. Some people think it's wrong and embarrassing that I'm sticking my head out like this. Both what I'm talking about and the fact that I feel like I'm the right person to do it are somehow wrong. I work hard to get a hold of people that might have information to give to the podcast, but I only experience rejections or even more often no response to most inquiries in connection with what I'm working on. It feels very much like an uphill battle. Why on earth should I be working on this anyway?

On top of it all, I hear a cautious "Mom?". From the next room, a little whimper. Here we have a fever of 40 degrees and a strange new rash. Everything is put aside. Nothing else is important now. If there had been something that was important, it wouldn't have been possible to do anything about it anyway.

That's when it hits me. When I think about it. In these periods where one thing just takes over for the other. And a feeling of self-pity creeps in, of which these thoughts mentioned above are clear examples. Maybe even a feeling of injustice. None of it is particularly justified or in any way constructive. Honestly, this has very little to do with SCAD. These are completely normal challenges that all people struggle with. Just in different shapes and forms. I guess this is what life is all about. You have to be challenged. You have to work uphill. That's how you know you really care about something. If you're not challenged, are you really doing what you should be doing? I never want to be a person who just exists. I want to live, learn, stumble, and get back up.