Ny fane / New banner

I det jeg rundet 40 begynte virkelig alt å endre seg. Alt jeg tidligere har kjent til med meg selv var bare bak meg. Og til tross for at det opplevdes voldsomt og forvirrende - tørr jeg påstå at langt fra alt har vært negativt. 
Jeg opplevde store kroppslige endringer, endringene jeg måtte gjøre etter at jeg opplevde SCAD, endringene vi som familie opplevde etter å ha flyttet til et nytt land og nå begynner en intens og spennende reise for å finne ro og trygghet i alt det jeg opplever som nytt. Derfor laget jeg denne fanen hvor jeg tenker å lage poster som handler om akkurat denne utviklingen. Rundt kunst jeg finner inspirerende, produkter og klær jeg finner passer og funker til alle mine forandringer, og tanker jeg har rundt alt nytt. Dette vil egentlig bare bli en slags samling av tanker (og ting) for meg selv. Som et kartotek jeg selv kan bla i de dagene alt dette ikke føles like positivt. Og så håper jeg det kan være til nytte for andre. Min erfaring har vært at dersom jeg selv går gjennom noe, er det andre som går gjennom det samme. Jeg finner rett og slett ikke så mye inspirerende for min alder lengre - bortsett fra "regler". Kanskje er det rette da å lage det man leter etter selv!

When I turned 40, everything really started to change. Everything I had previously known about myself was just behind me. And despite the fact that it was experienced as violent and confusing - I dare say that far from everything has been negative.  I experienced major physical changes, the changes I had to make after experiencing SCAD, the changes we as a family experienced after moving to a new country and now an intense and exciting journey begins to find peace and security in everything I experience as new. That's why I created this tab where I plan to make posts that are about this very development. Around art that I find inspiring, products and clothes that I find fit and work with all my changes, and thoughts I have about everything new. This will really just be a kind of collection of thoughts (and things) for myself. Like a file that I can browse on those days when all this doesn't feel as positive. And then I hope it can be useful for others. My experience has been that if I myself am going through something, there are others who are going through the same thing. I simply don't find much inspiring for my age anymore - except for "rules". Maybe the right thing to do is to create what you're looking for yourself!

Åh, dette kjenner jeg er litt vanskelig. Jeg har hatt så lyst til å ha en egen fane om akkurat dette så lenge. Men "Janta" har absolutt stoppet meg. Jeg er SÅ langt fra en ekspert på alt dette. Og jeg hørte alle mulige slags stemmer si "hvem tror du at du er" hver gang jeg forsøkte å starte på akkurat denne biten. Men akkurat nå tenkte jeg at dette er en av de aller mest positive tingene med denne alderen. At jeg faktisk klarer å tenke at - "har jeg lyst, har jeg lov". Jeg er en person som lett lar meg inspirere av ting. Som elsker å jobbe med meg selv og utvikle meg som person. Har jeg blitt en klisjè? Eller har jeg bare innsett at jeg - som telefonen eller tv'n" - har behov for å oppdatere "softwaren" for å ikke bli utdatert og ikke fungere slik jeg skal lengre? 

Oh, this is a bit difficult. I've wanted to have a tab about this for so long. But "Janta" has definitely stopped me. I'm SO far from an expert on all this. And I heard all sorts of voices saying "who do you think you are" every time I tried to start this particular part. But right now I thought that this is one of the most positive things about this age. That I actually manage to think that - "if I want to, I can". I'm a person who is easily inspired by things. Who loves to work on myself and develop as a person. Have I become a cliché? Or have I just realized that I - like the phone or the TV" - need to update the "software" so that I don't become outdated and no longer function the way I should?

Sannheten er at det å se seg selv i speilet en dag, og ikke kjenne verken kropp eller innside igjen er en skummel opplevelse. Jeg i alle fall kjenner på at følelsen lett kunne vært både panisk og stressende for meg. Og på noen måter var den utrolig vanskelig! Spesielt det kroppslige var vanskelig. Jeg har aldri vært forfengelig eller spesielt opptatt av verken kropp eller mote. Men jeg innser også at jeg har vært velsignet i det at jeg genetisk og på grunn av alle aktivitetene jeg har drevet med hele livet, aldri har måttet tenke på akkurat disse tingene. Jeg har hatt en sterk slank kropp, som jeg kunne kle i nesten hva som helst og som jeg blindt kunne stole på at kunne ta meg gjennom hva enn det måtte være. Mens nå! Hva i alle dager skjedde? Det føles som at ingenting på kroppen er "der det var i går". Alt som før var hardt er mykt. Hele fasongen min er totalt annerledes. Og ja. Hele garderoben har nå blitt om til noe "jeg gjør det beste ut av". 
Jeg har et så stort behov for å komme tilbake til den plassen hvor jeg er takknemlig for- og glad i kroppen min igjen!

The truth is that looking at yourself in the mirror one day and not recognizing your body or your insides is a scary experience. I can at least feel that the feeling could easily have been both panicky and stressful for me. And in some ways it was incredibly difficult! Especially the physical part was difficult. I have never been vain or particularly concerned with my body or fashion. But I also realize that I have been blessed in that, genetically and because of all the activities I have done my whole life, I have never had to think about these exact things. I have had a strong, slim body, which I could wear almost anything in and which I could blindly trust to get me through whatever it was. But now! What on earth happened? It feels like nothing on my body is "where it was yesterday". Everything that was hard before is soft. My whole shape is completely different. And yes. My entire wardrobe has now turned into something "I make the best of".  I have such a great need to get back to that place where I am grateful for and happy with my body again!

Av en eller annen grunn har jeg følt på en form for motivasjon i alt dette nye. Som at det er en mulighet i det å både ha noe å jobbe mot (for jeg ønsker jo å jobbe for en sunn og frisk kropp), og en spenning i det å omfavne og forstå endringene som skjer. Kanskje jeg bør tenke på meg selv litt som Madonna? Jeg har jo og muligheten til å gjenoppfinne meg selv hvert 10ende år. Eller...Det jeg mener er vel kanskje at det er litt stas å bli kjent med seg selv på nye måter og jobbe med å bli en endra bedre versjon av seg selv. 

For some reason, I've felt a kind of motivation in all this newness. Like there's an opportunity in both having something to work towards (because I want to work towards a healthy and fit body), and an excitement in embracing and understanding the changes that are happening. Maybe I should think of myself a bit like Madonna? I also have the opportunity to reinvent myself every 10 years. Or... What I mean is maybe it's a bit of fun to get to know yourself in new ways and work on becoming a better version of yourself.

Som jeg sa tidligere er jeg en person som lett lar meg inspirere. Med det mener jeg at jeg liker å se og lese om mennesker jeg kan relatere til, jeg liker å føle at jeg ikke er ensom i alt jeg går gjennom og se hvordan andre velger å løse kjente problemstillinger, jeg elsker problemstillinger og tanker som får meg til å reflektere og bli klokere, og jeg har et stort ønske om å utvikle meg som menneske. Derfor har jeg syntes det var litt trist å ikke finne så mye av samme inspirerende og positivt innhold i akkurat denne livsfasen, som jeg har funnet i de forrige. Det jeg fant var tvert i mot en haug med regler. Etter 40 skal du ikke bruke slik sminke. Etter 40 skal du ikke bruke slike klær. Etter 40 skal du ikke trene på denne måten.......Kanskje er dette grunnen til at alder føles ut som et tog som bare raser i fra deg og som du desperat prøver å komme det på for å henge med? Derfor tenkte jeg at akkurat dette alderstoget. Det er muligens best jeg kommer meg på det, og fører det selv?! Jeg vil lage mine egne regler...Og jeg gleder meg faktisk til å finne det som er mitt, utfordre regler prakket på meg og finne meg selv i denne helt nye spennende livsfasen!! For er det faktisk slik at man endrer seg, eller er alt dette bare det å lande tryggere i seg selv?